::: Frogn Historielag - 16.okt-jobu-sagene :::

Møtet ble holdt på Follo museum, og temaet for foredraget var «JoBu Mekaniske Verksted – en hjørnestensbedrift i Frogn i tiden 1950-1980». Det var Øyvind Larsen som arbeider med å lage en utstilling om Jo-Bu Mekaniske Verksted på Follo museum som var foredragsholder. Leder, Solveig Krogsrud, ønsket velkommen og gav ordet til Larsen. Han startet med å fortelle litt om sin egen bakgrunn og årsaken til at han hadde påtatt seg oppgaven.

Øivind Larsen på Follo Museum

Trygve Johnsen var eier av et sagbruk på Nesodden. Da krigen var slutt, ble det behov for å øke skogsavvirkningen betydelig, og Johnsen som var avhengig av sikker tilgang av sagtømmer til sagbruket, fattet interesse for tiltak som kunne bidra til å rasjonalisere skogsarbeidet. Han så en mulighet i motorsagene som var blitt introdusert, men som var urimelig tunge.

Johnsen mente det måtte være mulig å konstruere en lettere sag, og han tok kontakt med sin venn fra hjemmefront-arbeidet under krigen, bøssemaker Gunnar Busk. Han laget en prototyp som seinere ble utviklet til produksjonsmodellen JoBu senior. Prototypen var satt sammen av deler som var for hånden. De startet med produksjon i annen etasje i saga, men de så snart at de var behov for å etablere et firma.

Firmaet ble etablert i 1947 med to aksjonærer: Johnsen og Busk. Det var fru Johnsen som foreslo navnet JoBu. Johnsen fikk kjøpt en eiendom, Solgry, av Oslo kommune, men det ble snart trangt om plassen. Det var da spørsmål om å utvide på Nesodden, men en skattesak ble årsaken til at Johnsen så seg om etter andre muligheter. Han fikk kontakt med det daværende Drøbak kommunestyre som var meget interessert i å få etablert industri i kommunen, og var villige til å gi gunstige betingelser: Gratis tomt samt vann og kloakk. Første bygningen som ble oppført var 15 x 80 m. Produksjonen gikk kontinuerlig. Etableringen i Drøbak fikk positive ringvirkninger for kommunen. En rekke lokale entreprenører fikk oppdrag i forbindelse med utbygningen.

Da virksomheten var i sving i Drøbak, var det 135 ansatte i bedriften. Det var modellen JoBu Viking som ble bygd i Drøbak. Samtidig ble det satt i gang produksjon av ryddingssager. Den nye bedriften hadde stor sans for markedsføring: Den viktigste delen av det var demonstrasjoner rundt om i skogdistriktene. I 1958 ble det produsert en reklamefilm som viser hele produksjonsgangen. Som ledd i markedsføringen ble det laget er rekke «gaver» som ble delt ut.

Etter hvert ble det stor konkurranse på motorsagmarkedet med svenske, tyske, amerikanske og canadiske sager. For å holde tritt var det behov for mer kapital, og et samarbeid ble inngått med Spigerverket i 1967. Dette ble også en konfrontasjon med en annen bedriftskultur. Innføring av tidsstudier markerte en annen produksjonsfilosofi.

Også markedsføringen ble en annen. En rekke av våre beste skiløpere (Grønningen, Odd Martinsen m.fl. ) ble engasjert. Det ble gitt ut en egen avis, «For skogens yrke».

I 1979 kom Elektrolux inn i bildet. Dette ble den siste fasen i eventyret om Jo-Bu. I januar 1982 var nedleggelsen av fabrikken i Drøbak en kjensgjerning.

I den tiden JoBu fabrikken besto i Drøbak, hadde den betydelig ringvirkninger. Den skapte arbeidsplasser, og de ansatte ble godt betalt. Det førte til en stab av lojale og positive medarbeidere. Bl. a. fikk mange råd til å bygge seg hus, og de torde gjøre det fordi de følte at de hadde en sikker arbeidsplass. JoBu fabrikken ble også en samlingsplass hvor Rotary, Lions, Røde kors og andre ideelle institusjoner hadde sine arrangementer. I mange tilfeller var flere generasjoner knyttet til fabrikken. JoBu Mekaniske Verksted ble et nasjonalt og internasjonalt bedriftseventyr.

Etter hvert ble det opprettet salgskontorer i England, Sverige og Finland. Rundt saga ble det utviklet andre produkter som båtmotor, oppvanningsaggregat, hjelpevinsj for skogstaubanemontering m.m. En periode ble den finske barkemaskinen VK-16 produsert på lisens fra Valon-Kone.

Den første store lastebilen i Drøbak kjørte sager til utlandet. En fres fra Nesodden-tida finnes på båtmuseet, mens noe av utstyret finnes i Sarpsborg.

Etter en kort pause, var ordet fritt. Det kom fram at mange samler på JoBu sager, og det er flere som har en komplett samling. JoBu-sagas motor har også blitt benyttet til mange andre formål: Snøfreser, båtmotor og gocart. Gocarten ble bygd som ledd i testing av sagmotorer.

JoBu bedriften kom til å bety en viktig sosial samlingsplass. Bl.a. ble det arrangert skirenn på Sagajordet.

Under utstillingen som museet skal arrangere, vil det også bli en friluftsdel hvor det skal fortelles om det motormanuelle skogsarbeidet. Skulpturen som i sin tid sto ved fabrikkbygget og som i dag står på Dyrløkke, skal flyttes til museet.

Thor Wigernes syntes det var litt vel dramatisk å snakke om nedleggelse av fabrikken. Virksomheten ble flyttet til Sarpsborg hvor det ble laget motorsag-sverd for alle modeller og elektriske sager. Bygget
i Drøbak var ikke dimensjonert til å huse de store maskinene som trengtes for denne produksjonen. Bedriften i Sarpsborg lager elektriske sager som selges under navnet Husqvarna, Jonsered og Partner. Det produseres også blad til ryddingssager.

Thor Wigernes (til høyre)
som fremdeles jobber
i Sarpsborg, snakker her om
en av sagene.

I kjelleren på fabrikkbygget i Drøbak, sto det en snekker og lagde trekasser til sagene, og det ble laget egne kasser til ryddingssagene.

JoBu hadde 16 lokalkontorer med forhandlere ut over hele landet. Petter Leth som var forhandler i Trondheim, reiste rundt med campingvogn for å reparere sager. Det er han som har laget statuen som i dag står på Dyrløkke. Den var en gave fra forhandlerne.
Jo-Bu betalte for «Barkebilleboogi» av Øystein Sunde som var et ledd i reklamen for sagene.

Referent Tore Vik

Publisert 21.02.2013