::: Frogn Historielag - Kommune-gullbryllup :::

Leder av historielaget, Solveig Krogsrud ønsket velkommen og beklaget at to av de deltakerne som hadde lengst ansiennitet, nemlig Bjørn Stokkeland og Per Pedersen hadde meldt forfall. Hun gav så ordet til Torstein Aamodt som ledet samtalen.

Aamodt innledet med å fortelle om sin egen bakgrunn. Han hadde bodd både i Drøbak og Frogn kommuner før sammenslåingen, og i Frogn kommune siden 1962. Sammenslåingen ble gjennomført fra 1. januar 1962 med hjemmel i Kongelig resolusjon. Før dette skjedde, hadde Drøbak vært eneste by i Akershus. For folk i Drøbak representerte dette en rekke ”byprivilegier” som ”egne” stortingsrepresentanter (sammen med Østfoldbyene), bystyre, handelsprivilegier, middelskole og Vinmonopol (dog uten brennevin – det krevde mer enn 5000 innbyggere).

Drøbaks største problem var at kommunen var så liten av utstrekning. Frogn kommune utgjorde et areal som var 100 ganger så stort som Drøbaks. Grensene til Drøbak gikk i sør øverst i Jørnsebakken, øverst i Seimbakken i øst og i nord ved Gloslibekken

I 1956 kjøpte Drøbak kommune Parr-stranda for 250.000 kr. En av mulighetene for å utnytte dette arealet var å legge ny ungdomsskole der, men i stedet ble det innledet et samarbeid med Frogn kommune. Seiersten skole er det beste bevis på at et effektivt samarbeid lot seg gjennomføre før sammenslåingen.

At sammenslåingen kom i 1962, hadde sin politiske bakgrunn i Scheikomiteen som ble satt ned av Stortinget. På det tidspunktet var det 750 kommuner i landet. I dag er det 429.

Før sammenslåingen var det to små kommuneadministrasjoner. Det var ca. 2700 innbyggere i hver kommune. Det som satte følelsene i sving, var kanskje først og fremst navnesaken. Det var flere forslag om å innlemme deler av Frogn i Drøbak, men de ble alle avvist av kommunestyret i Frogn.

Aamodt hadde gått på folkeskolen i Drøbak på denne tiden. Han hadde hatt en særoppgave som hadde ført til at han hadde intervjuet ordfører Kjellberg. Han hadde gitt uttrykk for at en sammenslåing kunne innebære fordeler. Sammenslåinger skjedde også andre steder.

Asgjerd Wærnhus arbeidet i Frogn kommune. Det var en meget liten administrasjon, og overgangen til en kommune gikk meget greit.

Det ble spurt om hvorfor det allikevel var så mye motvilje mot sammenslåingen.

Svaret var nok for Drøbaks del at den var by, og ønsket å holde på sine rettigheter. Da dette skjedde var Drøbak en betydelig industriby med Jo-Bu Mekaniske verksted, Tento, Brødrene Hansen og flere båtbyggerier. Ilni kåpefabrikk lå riktignok i Frogn, men var lokalisert nær de andre bedriftene.

Åsmund Berg leste opp fra Historien til Frogn Arbeiderparti, hvor det ble pekt på et trusselbilde hvor Frogn kommune kunne bli delt opp og de ulike delene bli lagt til nabokommunene.

Det ble bekreftet at dette hadde vært et moment som hadde veid tungt i debatten. Arne Røed, sønn av den siste ordføreren i gamle Frogn kommune, mente at faren hadde sett på dette som den mest tungtveiende grunn for sammenslåingen.

Hans Petter Glenne ville slå et slag for Skaubygda som han mente var en sentral del av Frogns historie. Aamodt nevnte at under diskusjonen om deling av Frogn var det snakk om at Skaubygda skulle overføres til Nesodden.

Åsmund Berg tok opp spørsmålet om begrepet ”Gamle Drøbak” som står på skiltene som er satt opp ved den tidligere kommunegrensen, egentlig gir feil signaler. Det var enighet om at det er tilfelle. Det som kalles ”Gamle Drøbak” er den ”gamle” kommunen, og det er det som bør ligge i navnet Drøbak. Den nye kommunale bystatusen forkludrer imidlertid dette. Det ble uttrykt stor irritasjon over den måten spesielt eiendomsbransjen benytter navnet Drøbak på.

Aamodt pekte på at det første kommunestyret i den sammenslåtte kommunen hadde 31 representanter og de ble fordelt på de to kommunene slik at 19 representerte Frogn og 12 Drøbak. Ved det første valget representerte alle som kom fra Drøbak enten Arbeiderpartiet eller Høyre.

Alle representantene fra Senterpartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti kom fra Frogn.

Asgjerd Wærnhus nevnte at det var en viss ”kulturforskjell” mellom de to administrasjonen som ble slått sammen. I Drøbak startet arbeidstiden kl 0900 mens den var fra 0800 i Frogn. Det var ikke noe kamp om vervene. Kommuneingeniøren i Drøbak skulle pensjoneres slik at etatsleder i Frogn kunne overta. Når det gjaldt sosiale spørsmål, var dette en funksjon som bare fantes i Drøbak, slik at saksbehandler i Drøbak kunne overta denne oppgaven for hele kommunen.

Ullerud som huset administrasjonen i gamle Frogn kommune med det nye syke-
hjemmet til høyre. Trehuset til venstre er nå revet for å gi plass for omsorgsboliger.

At tiden egentlig var moden for sammenslåing, ble også synliggjort gjennom samarbeidet mellom idrettslagene i kommunene. De tre idrettslagene ble slått sammen alt like etter krigen, og ble etter hvert et av landets beste i friidrett. De vant A-klassen i Holmenkollstafetten i 1948 og rykket opp i eliteklassen. Da det nye idrettslaget skulle få sitt navn, var det meget viktig at begge kommunenavnene var med.

Kjell Roxrud nevnte at de som hørte hjemme i Frogn følte at ”de la mer i potten” enn det ble gjort fra Drøbaks side. Drøbak var ”innelåst” og var avhengig av Frogn for å komme videre, mens Frogn var i en mer gunstig posisjon.

Det var heller ikke alltid så stor forståelse for de spesielle forholdene i den tidligere Frogn kommune. Da det ble foreslått en bevilgning til idrettsanlegget på Dal, ble det gitt uttrykk for at en ikke kunne se hensikten med å bevilge penger til noe som lå så avsides og ”langt til skogs”

Dette hadde inspirert Hans Petter Glenne til å skrive Frognsangen, og møtet ble avsluttet med at Hans Petter avsang denne til stor jubel.

Drøbak 15.03.2012 A.B. & T.V.

Publisert 01.05.2012

(sist oppdatert 24.02.2013)