Leder:
Morten Svinndal
mob: 909 80 401
info@frogn-historielag.org
Adresse:
Frogn Historielag
c/o leder Morten Svinndal
Åmålveien 47
1447 Drøbak
Bankgironr:
0530 49 53618
Kontingent
Enkeltmedlem - kr 300
1 Follominne inkludert
Familie/par - kr 400
1 Follominne inkludert
Du er her: Forsiden / Arkivene / Nettsidearkiv / Istrafikken a a a
Istrafikken i Frogn
REFERAT fra møtet i Frogn historielag 8. februar
2011 Bildealbumet
Tema for møtet var ”Istrafikken i Norge – på landsbasis og
fra et lokalt synspunkt,” og vi hadde fått Jan Wold Hansen som foredragsholder.
Han startet med å peke på at istrafikken ikke var en utpreget norsk
virksomhet selv om vi hadde spesielle forutsetninger. Behovet for naturis var til stede og den
første som så mulighetene for eksport av is var amerikaneren Fredric Tudor. Hans
forsøk med å sende is til de Karibiske øyene var ingen suksess, ikke minst fordi
han ikke hadde noe system for omsetning av isen. Han gav imidlertid ikke opp, og fant etter hvert ut
hvordan han skulle få omsatt isen. Etter hvert klarte han å sende is til India hvor den
var etterspurt av de britiske offiserene og koloniembedsmennene.
Tudor kom i kontakt med
White som tok seg av den teknologiske siden. Blant annet begynte de å skjære isen i
blokker med spesielle issager. Kjennskap til den teknologien som ble utviklet kom via skippere til
Norge. Vi vet ikke når det begynte i Norge, men det er kjent at is fra Folgefonna ble
forsøkt eksportert i 1827 etter initiativ fra presten på stedet. Hans Henry Parr i
Drøbak skriver i sin dagbok i 1849 at han har sendt en last med is til London.
Is ble skåret i de fleste europeiske land, f.eks. i Mellom-Europa hvor de
benyttet bre-is. Det som var spesielt i Norge, var at isen ble eksportert. Da Wold Hansen startet
med studier av is-eksporten i 1982 var det lite stoff å finne. Det stedet hvor det var mulig
å finne informasjon var gjennom tollbøkene. Disse er imidlertid bare tatt vare på
fra de årene da det var folketelling.
Til å begynne med ble isen
hogd, men vi vet at Peder Anker på Rød herregård fikk anskaffet en issag fra USA
1847. Han fant imidlertid ut at iseksport ikke ville lønne seg.
Eksporten
fra USA utgjorde 70-80.000 tonn mens det fra Norge var rundt 20.000 tonn.
I Norge
ble mat vanligvis lagret i kjellere, men det trengtes is for kjøling av melk. Skulle isen
eksporteres, var det flere problemer som måtte løses. Isen måtte produseres i
løpet av relativt kort tid. På isdammene måtte isen skjæres og raskt
transporteres til et midlertidig lager. Denne transporten foregikk i stor utstrekning med hest.
Dammene lå gjerne et stykke fra ishusene, og slik topografien er i Drøbak var det ingen
enkel sak å få hestetransport ned de bratteste partiene. Navnet ”Maurbakken”
regner en med kom av at de strødde de bratteste kneikene med maurtuer for å bremse
lassene. Kjettinger rundt meiene var en annen måte å bremse på.
Jan
Wold Hansen hadde en lydhør forsamling på Is-møtet
Ishusene nede
ved stranda hvor isskutene kom inn, var bygget med utgangspunkt i erfaringer fra USA og Canada. De
ishusene som vi kan se på gamle bilder fra Drøbak, var såkalte
”patenthus”. De hadde isolerte vegger, og isolasjonsmaterialet var som regel sagflis.
Uansett smeltet noe is, og ishusene var alltid fuktige. Det gjorde dem svært utsatt for
råte. Selve håndteringen av blokkene var heller ikke alltid like enkel. Blokkene
frøs lett sammen.
Ettersom skipsfartutviklingen gikk videre, overtok
dampskip med jernskrog. Jern er en god varmeleder og disse skipene var derfor ikke så velegnet
til istransport. Spesialskip for istransport hadde derfor skrog av tre eller var foret med trevirke
inn mot skutesidene.
Istrafikken bidro i stor grad til å sysselsette den
lokale arbeidskraften. Det gikk også rykter om arbeidsmulighetene, og det er kjent at det kom
folk med hest helt fra Värmland for å delta.
Ette foredraget kom det
fram en del kommentarer og spørsmål. Det ble pekt på at Parr kunne ha et
anstrengt forhold til arbeidskraften. Han var lite opptatt av skjebnen til familiene til de som
omkom i skipbrudd.
Det ble reist spørsmål om hvorledes bygging av
isdammene ble finansiert. Det kunne ikke gis noe konkret svar på dette, men sansynligheten
taler for at det var Parr som bygde dammene.