Du er her: Forsiden / Arkivene / Nettsidearkiv / Gravstedene a a a

Gravstedene våre og deres verdi som kulturminner

REFERAT FRA MØTE I FROGN HISTORIELAG 2. NOVEMBER 2010.

Temaet for møtet var kirken og kulturminner med spesiell vekt på kirkegårdene. Fra Frogn og Drøbak menigheter møtte sogneprest Anne Mathilde Klare og kirkeverge Thor-Arne Prøis.
Nettsiden til menighetene våre: http://www.frogn.kirken.no/

Først hadde Ole Johs Hafsten ordet. Han har tatt initiativet til at historielaget har engasjert seg i spørsmålet, og årsaken til det var konsekvensene av innføringen av festeavgift i forbindelse med den nye gravferdsloven. Han mente selv at han representerte de eldre i kommunen som hadde slektsrøtter i bygda. Hvert 10. år arrangerer Bjerke-slekta slektsstevne med gudstjeneste i Frogn kirke. Da er det naturlig at en tar en tur på kirkegården for å besøke de gamle gravstedene.

Han hadde blitt nødt til å sette seg inn i regelverket ved sin mors død. Det forelå et festebrev fra 1932
og i 1953 ble det betalt ny festeavgift. Da hadde man 20-årsregelen. På 2000-tallet gikk festeavgiftene betydelig opp, og dette førte til store regninger spesielt for dem som hadde ansvar for mange gravsteder. Han begynte da å undersøke og spurte også andre. Det viste seg at få visste noe om dette. Etter hvert fikk han klarhet i at de som foretok sletting av graver hadde sitt på det tørre. Det som han var spesielt opprørt over var den tilfeldigheten som rådet. De som har festet et gravsted må oppgi en person som skal være gravansvarlig. Hvem det er, kan bli meget tilfeldig, og vedkommende kan gi grønt lys for sletting uten at andre i slekten blir gjort oppmerksom på det. Videre kommer spørsmålet om familiegraver og hvordan ansvarsforholdene skal være der.

Det er i dag en 60-årssregel og en 100-årsregel. Gravstedet er i kirkegårdens eie. Kirkelig fellesråd har anledning til å frede historisk verdifulle gravsteder. Nå blir det mer og mer vanlig med urnegraver. Hans konklusjon var at gravstedene måtte betraktes som kulturminner og ikke skatteobjekter.

Anne Mathilde Klare tok utgangspunkt i en opplevelse hun hadde hatt samme dag da hun forrettet en gravferd på Frogn kirkegård. Kirkegården er et godt sted å være og den representerer et viktig sted i lokalsamfunnets historie.

I Frogn har vi to kirkegårder med lang historie. De representerer identitet og tilhørighet. Kirkegården er også et viktig uttrykk for tidligere tiders holdninger, kunsttradisjon og verdisyn. Kirken har alltid hatt en sentral plass i lokalsamfunnet. Kirkegården er et minnested både for den enkelte og for samfunnet. Den rommer livets hardeste sider. Derfor må vi ta godt vare på den . En kirkegård er ikke en fornybar ressurs og derfor må vi vite hva vi gjør. En kirkegård er ikke noe museum, den må også ha plass for det nye.

Hun trakk så opp et historisk riss av hvorledes kirkegårdene hadde hatt sin plass i lokalmiljøet helt fra kristningsverket. Før kristen tid ble de døde gravlagt ulike steder: På gårder, ute i naturen og i byene utenfor bymuren. Det ble vanlig med gravplasser ved kirken, men det fantes også kirkegårder uten tilknytning til en kirke. Det som var viktig var at kirkegårdens grunn var vigslet og at den var skilt fra
annen grunn.

Det var en kirkeombudsmann som samlet inn avgifter. Mordere og selvmordere ble gravlagt utenfor kirkegården. Innenfor kirkegårdsmuren var det forskjell på hvor fine gravplassene var. De fineste fant en innerst mot kirken mot sør. Trellene lå helt ut mot murene. Graven var orientert øst-vest og den gravlagte skulle se mot soloppgangen.

Med reformasjonen kom det nye regler. Nå ble det statens oppgave å sørge for gravleggingen. Det ble vanlig å gravlegge folk inne i kirken. På 1700-tallet forekom det også egne gravhus. Fattigfolk ble gravlagt utenfor kirken og kirkegårdene forfalt. Det var ikke uvanlig at kirkene med gravlund ble solgt.

I 1905 kom det nye forordninger. Ingen skulle lenger begraves inne i kirken. På kirkegården ble det da en form for klassedeling. Et gravminne kostet 3 daler og dette ble for dyrt for de fleste. Det ble derfor i stor utstrekning benyttet trekors. Disse forsvant imidlertid ved at de var utsatt for vær og vind og råtnet. De bedrestilte hadde gravminner av stein eller støpejern.

Rundt 1900-tallet kom det masseproduserte gravminner. Det ble vanlig med rammekirkegårder hvor gravene var ordnet i rader. På 1950-tallet kom det plenkirkegårder.

På samme måte som kirkegårdens utforming har også gravminnene endret karakter gjennom århundrene. I middelalderen var det vanlig med kors eller plater av kleberstein. Graven var utformet spesielt etter formen på legemet mens det etter reformasjonen ble vanlig med rektangulære graver. Gravminnene bar sterkt preg av folkekunst i tre eller smijern. På 17-1800-tallet ble det vanlig med kristne eller greske symboler i kirkekunsten og kirkegårdene ble rike på symboler. Dette gjorde det lettere å snakke om døden. Et eksempel på dette var lystenningen på Slottsplassen etter Olav V’s bortgang. Det oppsto en ny symbolbruk: Død/oppstandelse, kors, krans, engler, oblater med Kristusmotiver, 16-1700-tallet hadde dødssymboler med utgangspunkt i ”Memento mori” (Husk at du skal dø): Dødningehode, knokler, mannen med ljåen. Inskripsjoner på gravminner har vært: Navn, tidspunkt for fødsel og død, kristne symboler, profesjonssymboler. Etter siste verdenskrig har det vært vanlig med enkle gravminner; i senere tid, mer pluralistisk.

Det store spørsmålet som reiser seg er: Hva skal bevares av det store mangfoldet som vi finner på kirkegården? Fra 1900-tallet kan det være aktuelt med de store, flotte gravminnene med spesiell kunstnerisk utforming, men det er også viktig å ta vare på de vanlige typene av gravsteder. Bevare handler også om å velge. Vi må stille oss spørsmålet om hva vi ønsker skal bevares.

Thor-Arne Prøis nevnte innledningsvis at de retningslinjene som kirkelig fellesråd må holde seg til, er nedfelt i lovverket. Fellesrådet har ansvar for å sørge for gravlegging. Når det gjelder kravet til å ta vare på graver og gravminner som har krav på vern, er dette noe som kirkekontoret har begynt å engasjere seg i. Kirkevergen og en saksbehandler hadde vært på et seminar i København hvor de hadde sett eksempler på ulike måter som dette kunne gjøres på.

Alle som bor i Frogn har krav på gravplass i 20 år. I 2009 ble det foretatt en opprydning. Når tiden er ute blir det tatt kontakt med gravansvarlig med forespørsel om en ønsker å beholde graven. Dersom det ikke lykkes å få kontakt, blir det satt opp et varsel ved graven. Dersom intet skjer etter 6-12 måneder, blir gravminnet fjernet. Da tar mange kontakt. Det er anledning til å fornye inntil 60 år, i spesielle tilfeller inntil 100 år.

Når det gjelder bevaring er det absolutt behov for det. Han hadde selv gått på kirkegårder og sett dokumentert historiske kjensgjerninger av betydning for vedkommende lokalsamfunn. For å få dette til på en ordentlig måte, må det utarbeides en verneplan. Det gjelder å finne fram til graver som det er spesiell grunn til å ta vare på. Dette kan også gjelde spesielle personer. Måten å gjøre det på må også planlegges. Det finnes flere muligheter. De gravminnene som velges ut kan plasseres på et spesielt sted, for eksempel i en minnelund. En annen måte kan være å velge ut gravminner som er representative for forskjellige perioder eller epoker.

I vår tid er det etter hvert flere og flere som har urnegrav. I Drøbak er det nå bare anledning til å sette ned urner. Det kan også være ønske om et sted hvor urner kan settes ned anonymt. Kirkekontoret arbeider med en verneplan for Frogns kirkegårder, og kirkevergen inviterte til et samarbeide i forbindelse med dette arbeidet.

Under ordskiftet etter innleggene kom det fram at DIS-Norge har et prosjekt med fotografering av gravminner, hvor bildene blir lagt ut på nett. Dette er en spesiell service overfor personer som er engasjert i slektsgranskning. Det finnes også bilder av gravminner fra Frogn i denne databasen. Kirkekontoret kan være interessert i et slikt opplegg.

Solveig Krogsrud (leder) nevnte at historielaget er interessert i å etablere en arbeidsgruppe som har kulturminner på Frogns kirkegårder som sin oppgave. Det var flere som uttrykte interesse for å få etablert
en slik gruppe.

Kirkevergen oppfordret de som ønsket å feste gravsteder utover de vanlige tidsrommene å ta kontakt med Kirkekontoret. Det er også viktig å få utarbeidet en plan for stell av gravstedene.

Ole Johs. Hafsten, leder Solveig Krogsrud, Anne Mathilde Klare og Thor-Arne Prøis

Fra høyre referent og møteleder Tore Vik, Siri Vik, Laila Mathiesen, Halvor Glenne og Arne Saxebøl

Livlig samtale i pausen med servering av druer og farris. Styremedlemmene Anne Bonden i bakgrunnen til venstre og Arne Jørstad helt til høyre.

Du er her: Forsiden / Arkivene / Nettsidearkiv / Gravstedene a a a