Leder:
Morten Svinndal
mob: 909 80 401
info@frogn-historielag.org
Adresse:
Frogn Historielag
c/o leder Morten Svinndal
Åmålveien 47
1447 Drøbak
Bankgironr:
0530 49 53618
Kontingent
Enkeltmedlem - kr 300
1 Follominne inkludert
Familie/par - kr 400
1 Follominne inkludert
Du er her: Forsiden / Frogns historie / Gretas lokalhistorie / Kapittel 11
a a a
Greta Christiansens Lokalhistorie
KAPITTEL 11
EMBETSMENN OG KJØPMENN -
TRELASTEKSPORTEN SOM NORSK NÆRING.
SAGBRUKENE - DRØBAK FÅR KIRKE.
Den nye ødegårdstiden omkring 1660 med 17 ødegårder av Frogns 59 skyldsatte bruk, gikk over i en tid med gode næringsmuligheter.
I 1660 fikk tolleren i Svinesund, Mathias Bi Ørn , kongeskjøte på Froen og 15 andre gårder i Frogn. Fredrik III ga ham dette skjøtet som takk og betaling for innsats og lån til Kongen under krigen med Sverige. Tolleren på Sand (Hurum) , Morten Lauritzen, eide bl.a. Tomter, Gislerud, Hanneborg (Haug) og Dyrløkke. Han hadde også to sager i Gloslibekken. I Frogn kirke henger en lysekrone som han forærte kirken for å bli begravet der. (Tapt ved kirkebrannen på 1990-tallet.)
I alle bekker i Frogn var det på denne tid sagbruk, eller sagmøller som det ble kalt. Det var også små bekkekverner der til å male korn på. I Solbergelven var det hele 5 sager. I Gloslibekken var det sikkert 2. I Horgenelven eller Storgrava som det heter i dag, var det både sag og kvern. Damåsen er navnet på åsen der bekken var på det trangeste. (I dag bussholdeplassen Horgenmyra). I Årungelven som renner fra Årungen til Bunnefjorden, ble også vannkraften utnyttet. I nord hadde både Haslum og Garder sager i Haslumbekken. På Nordre og Søndre Hallangen var det både sager og bekkekverner, den siste i drift i hvert fall frem til 1802. Felles for alle disse kverner og sager var at de var avhengige av flomvannet vår og høst. Sommer og vinter var det ikke nok energi å hente der i det rennende vannet.
Andre ikke-jordbrukere som eide jord i Frogn ved siden av de to tollerne, var Karen Toller fra Christiania , enke etter general Hausman. Hun eide både S.Hallangen og Holter og drev både trelasthandel og skipsrederi. Skipet "Catharina" på 157 læster ( 1 læst: 2.08 registertonn), skipper Peter Lorentzen, seilte med trelast fra England til Drøbak. I 1710 ble skipet ført i sterk storm mot svenskekysten. Det ble tatt av svensk kaper og prisedømt i Gøteborg, altså totalt tapt for Karen Toller. Ikke rart at å være eier eller medeier i skip ble kalt "å prøve den store Hazard", altså lotterispill.
Av andre skip som helt eller delvis hørte hjemme i Drøbak, nevnes "Stadt Christiania", 169 læster , med eiere 2/3 til Henrik Carlsen, 1/3 Maren salig Erich Ancher (altså enken). I 1709 var dette skipet bortfraktet til Hans Bærøe, Drøbak for fart Drøbak - Amsterdam med trelast.
I løpet av 1700-tallet frem til 1814 vokser Drøbak frem til å bli et handelssted med stor lyst til å bli by. Grunnlaget er trelasten og de Kongelige forordninger av 1687 og 1688. Den første forordning krevde at sagbruks- eller trelasthandleren måtte eie en skipspart i forhold til den tre- last som ble eksportert på skipet. I 1688 kom så forordningen om reduksjon av sagbrukene og antall skårne bord. Frogn fikk beholde 6 kvantumsager (antallet, kvantum, skårne bord var bestemt av myndighetene), nemlig de fem sager i Solbergelven og Froen sag, antagelig i Årungelven. Mathias Biørn's enke, Dorte Meng fra trelasthandlens Fredrikshald , var da eier etter sin manns død. Solbergsagene tilhørte fortsatt for det meste bøndene ved Solbergelven og kjøpmenn i Hvitsten.
Hvorfor griper myndighetene inn i trelasthandelen på annen måte enn ved å pålegge avgifter, her utførseltoll? For det første var det for å skaffe seg denne tollen. Med eksportsteder i hver vik og med tolloppkrevere som trelast-eksportører lå ikke forholdene helt til rette for at Kongen skulle få det han hadde krav på av rikets ressurser.
For det annet ville myndighetene ved en reduksjon av trelast-eksporten også hindre avskoging og dermed bevare naturressursene. "La ikke den nålevende slekt tjene seg rik på bekostning av etterslekten" var en av begrunnelsene. Det var dessuten fare for overproduksjon av trelast og dermed synkende priser. Kongen ville også "sørge for at få profesjonelle sagbrukseiere" og trelast-eksportører fikk hånd om mesteparten av næringen som eksportnæring. Bøndenes og de enkelte kjøpmenns salg til utenlandske oppkjøpere direkte presset prisene ned. Det ble hevdet at nordmenn var "utbydende til Hollenderne Lasten ringere og ringere", dvs. de underbød hverandre til kjøperne , med det resultat at de "self ruineres". "Mengden forderver alt i Kiøbmandsskab".
Dette siste er et resonnement som ikke er ukjent til forskjellige tider. Det forteller både om et næringsliv i vekst og om en sterk stat. På denne tid het den stats-økonomiske tenkemåte merkantilismen.
I 1661 eide borgerne, dvs. embetsmenn og kjøpmenn, 7,3% av all jord i Frogn, i 1723 var andelen steget til 20%. Jord og skog var både rikdom og grunnlag for å drive handel og skipsfart.
Hvilke naturlige fordeler hadde Frogn i det næringsliv som ga inntekter den gang? Det var for det første lett adgang til sjøen, det var skog, og det var bekkesager her. Alt som den gang skapte rikdom både for den enkelte og for landet, var tilstede, nemlig råstoff, foredlingsmuligheter og lasteplasser for eksport.
Når så meget av jord og skog kom over på byborgernes hender, kan man undre seg over hvordan de som arbeidet i skogen og med jorden, altså de som hugget, saget og kjørte tømmeret, hadde det. Byborgerne kjøpte sjelden jord av dem, det var kronen de kjøpte av, eller av hverandre. Trelasthandlen ga inntekter til dem som utførte arbeidet, kanskje den sik- reste delen. Hverken stormer, sjørøvere eller svenske kapere truet huggere og kjørere i deres arbeid. Kjøpmenn og skipsredere drev ofte "den store Hazard", og konkurser var ikke sjeldne. Da gikk utestående lønn også med. I det store og det hele er det de inntekter som trelasteksporten ga til dem som var beskjeftiget direkte, nemlig Frogns-bønder, som ga grunnlaget for å kjøpe gården, i løpet av 1700-tallet frem til 1814. Egen gård betød direkte salgsinntekt av skogen og føderåd til eieren når gården ble overdratt.
I 1750 kom det bestemmelse om at leilendinger , altså de som drev gården for en eier, skulle ha både forkjøpsrett og rett til billig takst for gårder som Kongen eller det offentlige eide. Dette var en fordel for bøndene, men ikke for byborgere og embetsmenn, motsatt forordning av 1687 og 1688.
Drøbak fikk kirke i 1776. Den er bygget av trelasthandler og skipsreder Niels Carlsen og forært menigheten. Det er ikke bare en tilfeldighet at Drøbak fikk kirke og USA begynte sin selvstendighetskamp i 1776. Norske skip og deriblant mange fra Frogn seilte med trelast, det var jevnt gode tider som ble bedre i krigstid. Danmark-Norge var nøytralt , og trelasthandelen blomstret. "Den store Hazard" ga gevinster.
Fortsatt er Ås kirke hovedkirke for distriktet. Her bor også sognepresten, pastor Stoltenberg , som klager over dårlig vei til Drøbak. Han har ellers kirkene i Frogn, Nordby og Kroer å passe på i tillegg til hovedkirken i As. Nå får han også Drøbak kirke.
Fra "Den norske trelasthandels historie" gjengis følgende om Sand og Drøbak. Sand på Hurum var det opprinnelige tollsted. Det var råtnet ned alt 50-60 år før Drøbak kirke ble bygget. Skipene hadde lenge søkt havn i Drøbak som hadde bedre havneforhold enn Sand. Men navnet Sand tollsted beholdt tollstedet i Drøbak til 1814. En beretning fra 1760-årene (Magne Theiste fra General- og Commercekollegiet i København) forteller: "Drøbakkene nærer sig af at fløde Bjælker fra alle Strande i Fjorden til Drøbak, stabler dem opp, hugger dem noget bedre tilrette, stuver dem i Skibet, hvilket sidste betinges for hele Ladningen, da de tillige faar Kost om Bord". Men altså til sjøfartsstedet Sand eller Drøbak.
"DEN NORSKE SKIBSFARTS GYLDNE AAR 1780 - 1800 Det næste sted, hvor denne fremstilling stanser, er Sand. Nu heter stedet Drøbak, et smilende vakkert sted. For fire menneskealdre siden var Sand et viktig sted for dem som søkte at faa utskibet sin trælast uten selv at ville leie skib. I 1795 var der tolv fartøier, i alt 1243 ½ læst, hjemmehørende av disse var bare et fartøi under 50 kommercelæster, syv var over 100 læster. Det er nødvendig at dvæle et øieblik her. Bare et var bygget i Finland, et i Holland og et i Danmark, alle de andre i Norge, og det alle de som var over 100 læster. Sands skib for viden om: til England, Holland, Frankrike og Spanien. Hundrede aar før hadde ogsaa mange av Kristiania borgeres skib ligget i Drøbak i vinterleie og var saa tidlig om vaaren gaat fuldlastede med tunge og lange bjelker til Holland. Nu, i 1795, gik Sands skib, der var otte fuldriggere der, fra andre steder, befragtet vel mest av Kristiania trælasthandlere. I aar 1800 kommer der oplysninger som synes at rokke ved den antagelse at de forskjellige toldbøker skulde være opgjort efter samme principper. Tre av Drøbaks skippere bodde i Arendal, en i Moss, resten i Drøbak. Syv skib var oplagt i Arendal, et i Fredrikstad, fem i Drøbak. Et i Slæben, et var paa fragt i Middelhavet, et av de mindste, galeasen Enigheden , 31 ½ kommercelæst, ført av eieren Henrik Parr. Den galeas var av ukjendt alder, bygget i Eckernførde. Skipper Abraham Gundersen førte og eide den chalup De tvende Brødre, bygget i Drøbak for seksten aar siden. Jacob Fuglesang eide en hukkert, bygget i Holland, med ukjendt alder, 53 læster. Et skib, 3 aar gammelt, paa 82 ½ læst av fransk bygning var ført av Abraham B. Samuelsen , og en chalup, bygget i Drøbak i 1791 var ført av Henrik Samuelsen. De 10 andre skib tilhørte Niels Carlsen og Sønn. Dette maa ha været det mest utprægede skibsrederhus noget sted i Norge den tid hadde. Det eide 1348 ½ kommercelæst. Og desuten var det interessert i skib fra andre steder, uten at det nu er mulig at se for hvor meget. De andre i Sand hadde i alt 197 ½ kommercelæst. I alt var der i aar 1800 her femten fartøier paa tilsammen 1546 kommercelæster. De fleste av Carlsens skib var bygget i Arendal og paa Sørlandet ellers, gamle og nye, et fra 1749, et fra 1800. Bare et var engelsk og et finsk bygget. En brig var bygget i Larvik for tyve aar siden, alle de andre som firmaet eide var fuldriggere. Sands skibsflaate beskjæftiget forutden førerne 13 styrmænd, 127 matroser og 24 skibsgutter. Der var da stort liv og folksomt i Sand om vinteren i disse lyse aar. Og saa skulde det altsammen bare vare nogen korte og faa aar endnu."
Innhold
- Forord
Skrevet av Rolf Olsrud - Kapittel 2
ELDRE STEINALDER, NØSTVET-TIDEN, 5000-3000 F. KR. - Kapittel 3
JORDBRUK- YNGRE STEINALDER (3000-1800 f.KR.)
BRONSEALDER (1800- 500 f. KR.) - Kapittel 4
JERNALDER. (FØR-ROMERSK JERNALDER 500-0, ROMERTID OG
FOLKEVANDRINGSTID 0-570, MEROVINGERTID 570-800.) - Kapittel 5
YNGRE JERNALDER OG VIKINGTID (600-1000).
GÅRDSNAVNENE FORTELLER - Kapittel 6
DA HVITEKRIST KOM TIL LANDET. - Kapittel 7
MIDDELALDERMENNESKETS LIVSVILKÅR. - Kapittel 8
SVARTEDAUDEN OG ØDEGÅRDENE
VEIENE - SYKDOMMEN OG DØDSFALLENE - MINDRE AVGIFTER
GÅRDENE BLIR ØDE - ENKELTE GÅRDER - OPPGANG. - Kapittel 9
HVOR BLE DET AV KIRKE- OG KLOSTERGODSET ETTER REFORMASJONEN?
BYGDEFOLKETS PLIKTER OG RETTER I STYRE OG STELL FREM MOT 1660. - Kapittel 10
HANDEL MED UTLANDET - DEN KATOLSKE TID - LADESTEDER, TOLLSTEDER.
HOLLENDERTID - NORSKE SJØFOLK. TIDEN FRAM TIL 1680. - Kapittel 11
EMBETSMENN OG KJØPMENN - TRELASTEKSPORTEN SOM NORSK NÆRING.
SAGBRUKENE - DRØBAK FÅR KIRKE. - Kapittel 12
SKATTEN, TØMMER OG PARYKKER. KRIGEN DRAR FORBI I 1716. VEIER OG VERTSHUS.
SORENSKRIVER BEHMANS BERETNING FRA 1743. - Kapittel 13
1814
MOT KRIGSTIDER - LITT ROMANTIKK OG KJÆRLIGHET -
KRIGSDELTAKERE - CHRISTIAN FREDRIKS BESØK -
REPRESENTANTER TIL VALGET AV EIDSVOLLSMENN.