Du er her: Forsiden / Frogns historie / Gretas lokalhistorie / Kapittel 10 a a a

Greta Christiansens Lokalhistorie

KAPITTEL 10

HANDEL MED UTLANDET - DEN KATOLSKE TID - LADESTEDER, TOLLSTEDER.
HOLLENDERTID - NORSKE SJØFOLK - TIDEN FRAM TIL 1680.

Frogn har en lang strandlinje mot Oslofjorden og Bunnefjorden. Bunnefjorden skjærer seg inn i landet mot syd, Oslofjorden gjør det samme mot nord. Sydover fører Oslofjorden til havet og er en vei til andre land.

Det første handelsfartøy vi hører om som kan ha hatt last fra Frogn, er Hovedøybussen. En busse er et stort og bredt skip som ble brukt til å frakte varer. I 1244 kom Hovedøybussen til Lynn i Norfolk i England (siden 1537 King's Lynn). Lasten er ikke oppgitt. Men 3. juli 1307 er Hovedøybussen der med 30 hundre sperrer til en verdi av 7 pund, 10 sh, 6 deker (1 deker = 10 stk.) bukkeskinn og 4 fat smør.

Cistercienserklosteret på Hovedøya eide både jord og skog i Frogn og også utskipningsstedet Mien i Bunnefjorden. Det er kanskje da ikke så galt å anta at dette er det første vi vet om eksport fra Frogn.

En sperre er det samme som en bjelke , dvs. en rund stamme eller stokk som er flathugget på 2 eller 4 sider. Bord ble hugget av en rund stokk som ble kløyvd på midten og halvpartene igjen flathugget. Ett hundre eller storhundre var den gang 120 stk. , dvs. 10 tylfter. 30 hundre sperrer er altså 120 x 30 = 3600 stk. bjelker som var lasten i Hovedøybussen i 1307. Og kanskje hadde trærne vokst i den samme jord som vi idag går på.

I 1590 og 1599 gikk det ett skip gjennom Øresund fra "Bunnefjorden". Last, skipper eller reder er ikke oppgitt. Det antas at skipper og reder var samme person, og at skipet derfor var et " bondeskip ". Det betydde at skipperen og rederen i samme person også drev handel for egen regning, eller hadde med last for andre. Han gikk i tilfelle utenom både norske og tyske kjøpmenn og byborgere og drev slik handelen var drevet siden viking- tiden.

De eldste tollregnskapene for Follo er fra 1557-58 og 60-61. De viser at 4 skip har lastet i Bunnefjorden. Her kan det ha vært særskilt tolloppkrever , sannsynligvis på Mien.

Tollregnskapet viser ellers at i 1560 var det 30 skip, mest hollandske , som lastet i Follo, utenom de 4 i Bunnefjorden. Og det de lastet var bjelker, sperrer og bord.

Hollenderne trengte trelast både til å bygge skip av og til å bygge byer på i leiren og gjørmen i dette flate landet uten fjellgrunn. Skipperne fra Hindeloopen og Workum ved Zuidersjøen nevnes stadig i tollregnskapene fra Follo.

Allerede Harald Hårfagre krevet avgift av skip som seilte til Island. De dansknorske konger fant trelasteksporten å være en god inntektskilde. De siste norske konger var også av samme oppfatning. I 1340 ble det forbudt for utenlandske menn å kjøpe trelast i Follo uten å betale avgift til lensherren på Akershus , i dette tilfelle prosten ved Mariakirken i Oslo.

De gamle tollregnskapene er god kilde til kunnskap om eksportsteder og eksportkvantum. Men hvor pålitelige de er, vet vi ikke. Det er i hvert fall sikkert at tømmereksport med fremdrift av tømmeret til stranden var en god inntektskilde for Frognsbøndene. Hollenderne kom hit 3 til 4 ganger på sommeren. Mannskapet kjente farvannet. Ja, ofte var de fra stedet. De skipene som seilte på småstedene ved fjorden, var mindre enn de som gikk på Oslo. Kanskje det offentliges andel av tømmereksporten kunne vært større?

Navn her i distriktet som forteller om skipsfart er først og fremt Skiphelle. Det betyr ganske enkelt det flate berget der skipene kan legge til. Sperrvika forteller om hva som var å få der, nemlig sperrer. Sperrvika ligger innerst i Hallangspollen. Det er plass nok til å legge fra seg tømmer der, og veien fra skogene omkring går ned til Sperrvika. så sent som i begynnelsen av dette århundret foregikk utskipning av tømmer og is derfra. Restene av Brandtebrygga rett ved Sperrvika (bygget av I.C. Brandt på Froen) er fortsatt godt synlig.

Faste handelssteder var en fordel for tolloppkrevingen. Kunne myndighetene virkelig få gjennomført at bare byborgere hadde lov til å eksportere tømmer, så ville tollavgiftene løpe sikrere inn. Det ble nok ikke gjennomført så lenge de hollandske oppkjøpere fikk den minste anledning til å komme i kontakt med produsentene.

Osloborgerne fikk enerett eller circumferens på tømmer helt til Jeløy. Men de små ladestedene, eller lasteplassene, tok nok sitt av handelen hele tiden. Ja, det var så livlig handel fra ladestedet Son at kongen i 1548 opphevet det som marked fordi det var "skadelig". Dette var til liten nytte, både for Hans Majestet og borgerne i Oslo. Son blomstret snart opp igjen.

I 1542 påla kongen utskriving av båtsmenn, styrmenn og skipstømmermenn til krigsflåten. Det fantes altså folk som hadde sjøen som yrke uten å være fiskere. Og at mange av dem var fra vår kommune, er ikke tvilsomt.

Fra 1588 finnes en utrykt engelsk kilde som beskriver norske sjøfolk som høye og sterke med friskt ansiktsuttrykk. De lever lenge, er hårdføre, tåler strabaser og påkjenninger, spiser godt og drikker godt og er gode sjøfarere.

Fredrik II's forbud mot å bruke Son som lasteplass rammet nok bøndene i Follo, men var i grunnen ment å hjelpe fram en norsk borgerstand. Han forbød nemlig også å selge norskbygde skip til utlandet før etter 10 år. Dette var 1) for å verne råstoffet, skogen, og 2) skipsfart og, handel burde være forbeholdt landets egne innbyggere. Men det gikk mange, mange år før de norske sjøfolk og produsenter fikk egen flåte.

I mellomtiden blomstrer ladestedene ved fjorden. Ja, en blomstring etter den tids målestokk, for arbeidet var hardt og utbyttet oftest til et liv fra hånd til munn. Drøbak ble et slikt ladested. Årsakene til det er flere. Husvik var fra gammelt av et knutepunkt mellom land- og sjøtransport til og fra Oslo. Det foregikk saltbrenning på Løkkedal. Fra Husvik var det også fergemuligheter over fjorden til Hurum. Det var sikkert både ett eller flere vertshus med eller uten kongelig bevilling her. Og de små husene til strandsitterne og bjelkehuggerne lå forholdsvis lunt og solrikt til på knausene opp fra stranden.

Hva som fikk Hans Majestet til å opprette tollstedet på Sand i Hurum og ikke i Drøbak, vites ikke. Antagelig var både eksport av tømmer og salt større der. Men det er lite sannsynlig at bøndene i Frogn og bjelkehuggerne i Drøbak mente at det var noe å protestere mot. Inntil 1685 solgte bøndene i Follo trelast rett til hollenderne , det samme hvor meget kongen og byborgerne var imot en slik handel.

Svartedauden og de økonomiske nedgangstider som fulgte den, satte også preg på handelen fra landet. For Frogn betydde det at handelsvarene ble fraktet på utenlandske skip, først og fremst hollandske. Men selve trafikken ga muligheter, idet en egen sjømannsstand vokste fram. Handelsmenn og redere fikk hjelp av lovene til å bygge ut næringen slik at utlendingene, de hollandske skippere og de tyske kjøpmenn, ble mindre og mindre dominerende.

For vår kommune ble det nå økonomiske oppgangstider , selvom skatter og avgifter, kriger og farsotter knuget folk ned til en ødegårdsperiode omkring 1660. Hele 17 gårder ble betegnet som ødegårder i 1661. Men fortsatt gir det varierte næringsgrunnlag i Frogn muligheter. Denne gang er det altså skogen som eksportvare som gir fremgang.

Du er her: Forsiden / Frogns historie / Gretas lokalhistorie / Kapittel 10 a a a