Du er her: Forsiden / Frogns historie / Gretas lokalhistorie / Kapittel 8 a a a

Greta Christiansens Lokalhistorie

KAPITTEL 8

SVARTEDAUDEN OG ØDEGÅRDENE
VEIENE - SYKDOMMEN OG DØDSFALLENE - MINDRE AVGIFTER
GÅRDENE BLIR ØDE - ENKELTE GÅRDER - OPPGANG

Frogn var heller ikke i middelalderen et avstengt samfunn. Det var veier til og fra, og veier og stier slynget seg gård imellom og mellom deler av bygda.

Sjøen, både Oslofjorden og Bunnefjorden var viktigere forbindelsesveier med omverdenen enn i dag. Viktige steder var Haugsvik ( Husvik i dag) og den forsvunne gården Mien innerst i Bunnefjorden.

Fra Husvik gikk allmannvegen over Heer og Huseby til Bunnefjorden. Dette var ikke en uvanlig vei til Oslo. Fra Mien gikk også en vei over Fløyspjeld på østsiden av Årungen til Ås kirke. Fra Mien gikk veien langs fjorden til Knardal. Den var i bruk så sent som i siste verdenskrig da tyske soldater tok seg frem til hest etter et gammelt kart.

Fra Drøbak gikk også en meget gammel vei over Haver til Ås. Over Ås kirke gikk også den gamle allmannvegen fra Oslo og sydover, senere kalt den Fredrikshaldske hovedvei.

Mellom Ås og Frogn kirker gikk en opprinnelig urvei over Bakker. Den passerte en såkalt legekilde. Vannet fra denne kunne helbrede, særlig hudsykdommer. Denne veien var også en allmannvei. Fra Frogn kirke gikk det også vei til Bunnefjorden. Og veien fra Drøbak til Huseby gikk mellom gårdene frem til kirken. Fra Ås kirke gikk også vei ned Sundbybakkene og opp bakkene igjen til Frogn kirke. Denne veien med meget sterke stigninger, opprinnelig rett opp og ned, var også forbindelse til den store sydgående veien fra Oslo over Ås.

Til Knardalstrand i Bunnefjorden gikk en gammel vei over Bøler. Vei gikk også til Brevik over Fuglesang. Syd i Bygda, Solberggårdene og Kroksrud , var det også god veiforbindelse, både inn i landet og til fjorden.

Veier og stier i Middelalder-Frogn forteller om livlig samkvem både innenbygds og med omverdenen.

Om vinteren brukte de veifarende ofte de såkalte vinterveier. Vinterstid var myrer, elver og vann tilfrosne. Det var lettere å ta seg frem på slikt underlag enn når vannet plasket og klukket, og det surklet i myr både under mannefot og hestefot. Slike vinterveier fulgte drag i landskapet , ikke opptrukne stier. En kjent vintervei var veien Ås kirke, Bakker, over Klynderudmyrene og Holter til Belsjø og Drøbak.

Allmannvegene skulle etter loven være så brede som et spyd lagt tvers over hesteryggen. Både kongens og bispens tilsynsmann ( årmann ) hadde oppsyn med disse veiene. 3 ganger i året, når det var blitt bar mark om våren, når våronna var gjort, når avlingen var berget, ble bygdefolket kalt sammen for å bøte veiene. Veiene skulle være slik at en både kunne gå og ri dem, sommer som vinter. Å legge broer og fylle igjen gjørmehull var sannsynligvis den viktigste del av veiarbeidet.

Det var også mange strenge bestemmelser om veirett og respekt for annen manns jord. Den som lukket opp en grind , hadde ansvaret for at den ble lukket igjen. Husdyr kunne ellers komme seg ut og i annen manns åker og eng og gjøre skade.

De som hadde de beste forbindelsene med omverdenen på denne tid, var handelsmenn og kirkens tjenere. Handelsskip for ut og inn fjorden, prester og munker tilhørte en internasjonal organisasjon, den katolske kirke , som hadde læreanstalter i hele Europa. Og kirkens økonomiske interesser i Frogn var store, som i de andre bygdene omkring Oslo.

I 1346 kom Svartedauden til Bergen. Det var en byllepest som herjet hele Europa. Navnet Den sorte Død eller Svartedauden, på latin Mors nigra, fikk sykdommen fordi de syke ofte fikk svarte flekker på kroppen. Det var en meget smittsom farsott. Folk var helt hjelpeløse når den slo til. Den kom som en ulykke og straffedom over alle som ble rammet. Det regnes med at opptil 2/3 av Norges befolkning strøk med. I bygdene omkring Oslo ble opptil 79% av gårdene liggende øde i kortere eller lenger tid, fordi folkene var revet bort av sykdommen.

Svartedauden ble fulgt av flere farsotter , bl.a. den store barnedauden rett etter som tok med spesielt de yngste.

Resultatet av at så mange døde, var altså at gårdene ble liggende øde fordi det ikke var folk til å drive dem. Landskylden, skatter og avgifter sank katastrofalt. Det ble svært så lite økonomisk overskudd til landets myndigheter og jordeierne. Samtidig ble det færre folk å være myndigheter og jordherrer for. Resultatet var derfor en tilbakegang i landets muligheter og evne til å hevde seg som selvstendig rike. I 1537 ble Norge en del av en annen stat, en provins under Danmark.

Det er meget som tyder på at denne tilbakegangen fra rike til provins på 200 år har flere, og andre årsaker. Det er pekt på at klimaet ble litt dårligere på denne tid. Det var blitt tatt i bruk så meget jord som egentlig måtte ha de beste vekstforhold for å gi avkastning.

Noen hadde fordel av alle dødsfallene og alle ødegårdene. Det var de gjenlevende som var ute etter jord å drive. Det var nå ikke lenger jordeieren som bestemte jordleien. Det var de som kunne og ville drive jord, som gjorde det. I tillegg til ødegårdene som altså ikke ga avkastning, kom at den jord som ble drevet, ga mindre i jordleie og skatt. Også dette betød mindre inntekter til statskirke og jordeier.

Av de 100 sannsynlige gårdene fra middelalderens blomstringstid i Frogn vet vi at 18 lå øde i kortere eller lengre tid. Det kan ha vært flere, noen kan ha forsvunnet helt. Tallet er forbausende lite i forhold til andre bygder.

Det var ødegårder over hele Frogn fra Ekeberg i syd til Bøler og Gulbjørnrud i nord. Ja, midt i bygda forsvinner en gård, utskilt fra Glosli. Den dukker senere opp igjen som Ødegården. På grensen av midtbygda, på -rudgården Skjellerud , er det et jorde som heter Øgården. På Bjerke var det en plass som het Øbjerke. Spor av katastrofen Svartedauden finnes mange steder.

Gården Ørud kan være en gård som er ryddet fra øde fra den gang. Det kan ha ligget en annen gård her, eller det kan ha vært innmark fra andre gårder som er gått over i øde som følge av mangel på folkehjelp.

Frogns gode forbindelse med omverdenen, både pga beliggenheten og pga kloster- og kirkegodset, gjør det lett å anta at også Svartedauden kom raskt hit, slo ned, og ble forholdsvis raskt fulgt av oppbyggingsperiode. Det var lett å fø seg i Frogn med jord å dyrke, jakt og fiske. Det ligger nær å anta at ødegårds-tiden var forholdsvis kortvarig. Om klimaforverringen skulle hatt noe å si for avfolkningen, så gjelder det neppe Frogn. I følge gårdsnavnene er det både gamle og godt beliggende gårder, som Heer og Bøler , og gårder som ble tatt opp da den beste jord var opptatt, som Kopperud og Gulbjørnrud , som blir ødegårder. Men vi vet riktignok ikke om det ikke også var rud-gårder som for alltid ble øde.

På slutten av 1500-tallet er det registrert 6 ødegårder i Frogn, ca. 50 år senere finner vi 12 gårder til. Men da er også noen av de første ødegårdene på vei oppover igjen. I 1723 foreslår myndighetene å sette opp verdien på flere av dem, andre får verdien nedsatt.

La oss gå syd i bygda til Ekeberg og Leium. Ekeberg var trolig bondegods i hele middelalderen, og Leium tilhørte Ås kirke. Ekebergs jordleie eller landskyld gikk til en eller flere bønder, kanskje også til han som drev gården. Ås kirke fikk landskylden av Leium.

Når Ekeberg og Leium ble liggende øde, vet vi ikke. Hvordan gårdene ble folketomme ødegårder kan vi tenke oss. Smitten kan ha kommet med en skute som la til ved Skiphelle, eller ved Husvik, eller i Bunnefjorden. Den kan også ha kommet over land fra Oslo over Ås. Først døde alle folkene på gården. Noen rømte kanskje til skogs for å unngå sykdommen. I beste fall døde de i skogen, i verste fall brakte de også smitten til andre gårder. Husdyrene styrtet på båsen av mangel på vann og mat, eller de var blitt sluppet ut og ble ville på skogen. Kanskje noen fra Røis , Haver eller Solberg tok hånd om dem. Den øde innmarken kunne i hvert fall brukes som havn for egne husdyr. Men skogen grodde inn fra alle kanter.

Det stod et gufs av uhygge fra de øde gårdene. Husene råtnet ned, både inn-tunet og ut-tunet grodde til med kratt og skog. Der hadde ulv og bjørn, rev og gaupe lenge tasset, først nysgjerrig og nølende. For øks, pil og spyd var de tobente menneskers våpen. De kunne også lage varme som både lokket og skremte. Men nå var alt borte, og de firbente de pleide å verge, måtte greie seg selv. Ulvekjeft og bjørnekjeft klappet sammen over både hest og ku, over gris og sau uten at de tobente kom med det som sved mer enn ild i pelsen. Reven smatt travelt frem og tilbake der de tre "store" fråtset i vergeløse husdyr. Nei, her på ødegårdene var det ikke farlig å bo for skogens ville dyr.

Overgangen fra en gård i full drift til en ødegård gikk nok ikke raskt. Myndighetene, kirken ved bispen og staten ved fogden (skatte-e-oppkreveren, kalt " futen ") kviet seg i det lengste for å stryke den øde gårds navn eller føye ødegård til navnet i sine registre. Det kunne jo hende at noen ville ta gården i bruk igjen og betale skatter og avgifter. Så lenge gården stod i registeret, var det håp, tenkte de kanskje. Og kom det en som ville drive jord, så var det lettere å plassere ham innenfor et skatte- og avgiftssystem (plassere ham på gårdsnavnet), enn å skatte- og avgiftsbelegge ham i ødemark uten navn og grenser.

I 1611 ble det igjen bruker på Ekeberg, og i 1608 bruker på Leium. Gårdene kommer i drift igjen og gir livberging, skatter og avgifter. Fortsatt eide Ås kirke Leium, mens Ekebergs eiere var bønder, bl.a. fra Ørud og Solberg.

Det gikk heller ikke raskt fra ødegård til gård i full drift igjen. I 1666 var Ekeberg igjen usådd. Brukeren, Tor, var soldat, ja, han hadde til og med en rytter, Mikael Andersen, i kvarter. Det betød at gården Ekeberg hadde plikt til å underholde hest og mann til landets forsvar etter hærordningen av 1628.

På Leium var det ikke stort bedre, gården lå tildels øde omkring 1650.

Vi vet at i 1661 hadde Ekeberg en besetning på 1 hest, 3 kuer, 1 ungdyr og 3 sauer. De sådde 3 1/2 tønne korn og fikk igjen 6 5/12 tønne. På Leium hadde de ikke hest, men 3 kuer og ett ungdyr, ingen sauer, og de sådde 2 1/6 tønne og fikk igjen 3 1/3 tønne. (En tønne = 4 kvarter = 8 skjepper = 16 settinger, eller 37,7 x 4 = 138,8 l.)

I 1723 blir brukeren av Leium selveier uten at det har vært særlig endring verken i avling eller besetning på gården. Den første selveieren på Ekeberg (i 1716) var Lars, sønn på Ørud og bruker av Ekeberg. I 1723 viser denne gården stor fremgang. Fortsatt er det en hest, men det er 6 kuer og 6 sauer her, de sår 6 1/3 tønne korn, altså nesten det dobbelte. Høyavlingen er på 10 lass, mens brukeren på Leium avler 6 lass. På den andre siden betaler Erik Leium 260 blanke riksdaler for sitt skjøte på gården. Det må altså ha vært økonomisk fremgang for brukerne på begge gårdene. Høyavlingen på Leium sammenlignet med Ekebergs tyder også på at Leium kunne fø flere dyr.

Det risler en elv i Solbergbygda. Nå gjør den ikke meget av seg. Men en gang var den en viktig energikilde, den drev både kverner og sager. En gang lå seks sager her. Tømmer ble skåret til bjelker og plank og ført ut av landet for klingende mynt. Både kongen, handelsmannen, skogeieren, huggeren, kjøreren, sagbruksarbeideren og sjømannen fikk inntekt av sagbruksdriften. Og i Frogn var det både skog og utskipningsmuligheter. Det har sin naturlige forklaring at Erik Nielsøn Leium kunne betale kontant for skjøtet på gården, og Lars Ekeberg drive en gård der avling og besetning er blitt fordoblet på litt over to generasjoner uten endringer i måten å drive på.

Gårdsdriften var nok fortsatt viktig, men både kongens trær og det arbeid som fulgte med sagbruksdriften , hadde gitt menneskene et nytt næringsgrunnlag. Og penger , ikke smør, korn og salt, er kommet med både som verdimåler og som byttemiddel. Men pengene kom til å stå for noe mer. De overtar etterhvert jordeiendommenes plass som grunnlag for rikdom, innflytelse, rang og anseelse i samfunnet.

Du er her: Forsiden / Frogns historie / Gretas lokalhistorie / Kapittel 8 a a a