Du er her: Forsiden / Frogns historie / Gretas lokalhistorie / Kapittel 4 a a a

Greta Christiansens Lokalhistorie

KAPITEL 4

JERNALDEREN (FØR-ROMERSK JERNALDER 500 - 0, ROMERTID OG
FOLKEVANDRINGSTID 0 - 570, MEROVINGERTID 570 - 800)

Når vi inndeler fortiden i steinalder, bronsealder og jernalder, har vi gitt bestemte tidsrom navn etter det som de viktigste redskapene i periodene var laget av. Hvordan de menneskene levet som laget sine økser av stein, har vi forestilt oss. Til god hjelp til å finne ut dette, har vi hatt leveforholdene hos folk som fremdeles (eller inntil for få år siden) ikke har annet enn stein å hjelpe seg med når de skal felle et tre.

Fortsatt kan pollenkornene i myrene fortelle oss om hvilke planter som fantes, og dermed vet vi noe om temperatur og nedbørsforhold. Dette forteller oss om hvilke klimatiske forhold som var vilkårene for våre forfedres næringsgrunnlag, dvs. hvilke dyr og planter som kunne leve i det værlaget som da var.

Et annet viktig hjelpemiddel er C 14-metoden. Isotopen C 14 (C står for karbon eller kullstoff) dannes i atmosfæren og forekommer lovmessig der og i levende organismer. I dødt materiale blir det ikke opptak av C 14, men vi vet i hvilke mengder det forsvinner ut av de døde organismer pr. århundre. på den måten kan vi fastslå når det treet som f.eks. en stokkebåt er laget av, ble hugget. På lignende måte kan vi aldersbestemme stein og metaller.

Fra omkring 500 f.Kr. regner vi med at jernet er blitt så vanlig at det er jernøksen, ljå, lauvkniv og sigd av jern, samt ard som er de redskapene menneskene hadde å hjelpe seg med for å skaffe seg mat, klær og husly. Plog vet vi ikke noe om, og arden var av tre, kanskje med jernspiss. At det var svære krefter i jernet, det så jo alle som hadde brukt både steinøks og jernøks til f.eks. å felle trær med.

Fra Sogn kjenner vi en såkrok av tre, dvs. en trekrok som er vokst slik og ble brukt til å trekke opp såfurer med. Denne er nok ikke så gammel, men det er forklart at en såkrok ikke måtte være jernskodd , for da ville såkornet bli skadd av jernets kraft. Og dette er en tanke som gir et glimt tilbake til en tid da jernet var nytt og viste farlige krefter. Kraften i såkornet skulle ikke utsettes for slikt.

Vi regner at det er kelterne som først brukte jern i Europa. Det er fra dem at jernet ble kjent her hos oss. Ja, selve ordet jern har vi også fra dem. Kelterne var et folkeslag som var spredt over hele Europa ca. 1000 år f.Kr. Idag finnes etterkommerne av dem bl.a. i Irland, Wales og Bretagne.

De første jordbruksredskapene her i landet var sikkert innført, akkurat som selve jordbruksdriften. Men å utvinne jern og smi det om til redskap ble snart vanlig og nødvendig. Myrene kan inneholde jern. Det ser en på det rødbrune som felles ut med sigevann. Det ligner på rust.

Jernvinna foregikk på den måten at denne rødbrune myrtorven ble stukket ut i firkanter og satt til tørk sommeren over. Om høsten ble jernet smeltet ut ved at den tørre torven ble kastet på en haug med glødende trekull i en grop i bakken, en blestergrop. Jernet ville da smelte og renne glødende ned i bunnen av gropen. Vanskeligst var det å få varmen til å holde seg. Det ble laget blåsebelger av skinn og tre omtrent som peispustere. Navnet blestergrop kommer av det. Blestergroper er ikke påvist i Frogn, men det finnes en ås mellom Bunnefjorden og Frogn kirke som heter Kølabonn. Og jernutvinning kan ha foregått selv om blestergrop ikke er funnet.

I Kvikne i Østerdalen har en funnet spor etter et stort steinbrudd. Det de tok ut av fjellet, var klebersteinskar. Slike kar har en funnet på forskjellige steder i landet, bl.a. på Kroksrud i Frogn. Spinnhjul av kleber er funnet både på N. Fjøser og N. Øierud.

Jordfunn fra denne tiden er det ellers lite av. Vi har en jernøks fra Kringerud, ambolt fra Øyerud, jernøkser også på V. Huseby og Skuterud. Jern kan stadig smeltes om og brukes til nye ting. Gravskikkene var også enkle. De avdøde ble brent, og restene puttet i en leirkrukke eller en kjele av metall fra romerske verksteder i Europa. Senere ble det vanlig med gravgaver. Gravhaugene med steinsatte gravkamre for den døde og det utstyret som skulle følge med etter døden, ble det flere og flere av mot kristen tid. (Etter ca. 1030 regner vi kristen tid.)

I Frogn er registrert gravhauger på N. Kroksrud, N. Solberg, S., V. og Mellom-Haver, N. Furu, N. Roksrud, i Rødsholtet, N., V., Ø. Huseby, S. Bjerke og Økern. Det har ikke vært utgraving med funn av gravgods. Sikkert er det flere gravhauger som i årenes løp er blitt slettet av jordbrukshensyn.

Gravhaugene forteller at det har bodd folk i Frogn da gravhaugene ble laget. Men de forteller ikke noe om hvor mange som levde på denne tiden. For etter beregninger gjort andre steder i landet, er det sikkert at mange, kanskje de fleste, ble begravet uten å få slike store, ytre kjennetegn på graven. Men det at gravhaugene ligger samlet enkelte steder, f.eks. ved Havergårdene og Bjerke, tyder på at her har folk bodd på samme sted over lengre tid. Den faste boplass, gården, begynner å ta form.

Hvor lå de første gårder? Der hvor det smelter og renner unna tidlig om våren, og der det også er lunt å slå seg ned, der vi ville slå oss ned for å nyte vårsolen i dag. På slike plasser er det sannsynlig at de første fastboende også slo seg ned. Huler og heller ga også ly, omtrent som reven finner hiet sitt med en solvarm plass foran. Men nå må det skaffes plass til husdyrene også. Og jernøksen var et effektivt redskap til å felle trær til bygningsmaterialer med. Menneskene var ikke lenger henvist til kvister og grener og tynne stammer som kunne felles med steinøks.

Det ser ut til at jernets bruk og en klimaforverring gjennom et par hundre år både gjorde det nødvendig og mulig for menneskene å utbygge de faste tilholdsstedene i solhellingene for seg selv og sine husdyr.

Myrene forteller at ca. 500 år f.Kr. har gran fått stor utbredelse. De varmekjære løvtrærne (alm, lind, eik, ask, hassel) går tilbake. Eikeblandingsskogen med de gryntende villsvin forsvinner, og de mørke granskoger dominerer bildet. Furu og bjørk er på vikende front. Vi har fått et kjølig og fuktig klima. Samtidig har landet steget, slik at strandlinjen lå bare ca. 9 meter høyere enn idag.

Jordbruk med fehold var drevet allerede et par tusen år, fra ca. 2800 f.Kr. Nå var det tid å komme seg i hus og bo der året rundt. Vi vet at de dyrket bygg, havre og kanskje lin. De brukte ard, hakke, spade, sigd, stuttorv og senere langljå. De hadde de samme husdyrene som i bronsealderen. Skulle de male korn, brukte de nå dreiekvern i stedet for skubbekvern. Vi vet også at de kunne veve seg klær.

Jordbruk gjorde det mulig å samle forråd som måtte ha et fast oppbevaringssted. Gården var en trygg løsning også på dette problemet.

Fra Frogn kjenner vi ikke spor etter de første gårdsanlegg. Heller ikke vet vi om det var enkeltmannsgårder eller en families boplass, eller boplasser for hele ætten. Fra andre steder kjenner vi de første gårdsanlegg med hus og kveer (innhegning for husdyrene), men vi vet ikke om det var en familie eller hele ætten som bodde der.

Fra Jæren kjenner vi hustufter fra førromersk jernalder. Tuftene forteller om rektangulære hus med stolpebåret tak og ytre steinvegger. Vi vet mer om slike hus fra senere jernalder, men de første hus er datert til ca. 500 f.Kr. (v.C 14), har arkeologene funnet ut.

Skal vi tenke oss et gårdsanlegg slik det kan ha sett ut i Frogn da de første gårder med avgrensede tun, åkrer og utmark og avgrensninger mot hverandre eksisterte, kan vi se litt på tunet på Ullandshaug ved Stavanger. Der lå tre hus, 10, 35 og 50 meter lange, rundt et tun med fegate til utmark. Både hus og innmark var inngjerdet med et steingjerde. Selve husene var grindbygd, dvs. taket ble holdt på plass av parvis stilte stolper som var bundet sammen av liggende stolper. De som lå på tvers, kaltes beiter. De stolpene som lå på langs, het åser. Taksperrene eller raftene hvilte på åsene og på veggene. Stein og jord dannet ytre beskyttelsesvegg mot indre trevegg. Bredden på husene var 5-6 meter. og lengden så og si etter behov. Det er funnet spor etter hus som er over 90 meter lange. Husdyrene bodde under samme tak, og røyken fra åpne ildsteder fant veien ut gjennom taket.

Skal vi plassere en slik gård et sted i Frogn, vil det sannsynligvis være på moreneryggen ved Frogn kirke mot Drøbak, eller høydene i Solbergdalen, eller Bøler-Glenne-Garder-området i Skogbygda. Jordfunngjenstander forteller at folk har bodd her lenge før det ble gårder. Og på slike steder er det sannsynlig at gårdsanleggene går langt, langt tilbake i tiden. Men når mennesker har bodd og arbeidet lenge på et sted, er det ikke sikkert at de dagligdagse tingene som redskap og utstyr til mennesker, dyr og hus er å finne. For enten er de blitt brukte til de er utslitt, eller så er de gjort om og brukt om igjen til intet av det opprinnelige er tilbake, f.eks. utstyr av jern som er smeltet om. Vi har allerede nevnt at gravhauger er slettet fordi jordbruket er blitt mer intensivt. Vei og jernbaneanlegg får ta sin del av skylden for slikt også. Svunne slekters gravminner er blitt fjernet som uvedkommende. Manglende funn må derfor ikke tas som noe bevis på at det ikke har vært bosetting, men samtidig forteller funn om at her har vært folk.

Hvem var disse menneskene? Etter hvert kom det stadig flere folk fra syd til Norge. Det største tilsiget kom i jernalderen med de germanske folkestammer. Vi vet noe mer sikkert om dem, for romerske historieskrivere ( Tacitus, Cæsar ) har skrevet om dem.

Når to tidsrom i norsk historie har navn med forbindelse til Roma (førromersk og romersk jernalder), forteller dette at det som skjedde i Roma også satte spor i Norge. Det var ikke romerske krigere her, men vi finner gravgods, våpen, kjeler og glass fra romerske verksteder, ofte i Rhin-området. I Frogn er intet slikt registrert, men i Ås er funnet en romersk mynt.

Det første alfabetet vi kjenner i Norge, runealfabetet , har sin opprinnelse i det latinske alfabet i Roma. Vi kjenner runer som er hugget i stein, men det er sannsynlig at de kan ha vært brukt også skåret i tre. Runesteiner i Frogn er ikke påvist.

Roms erobring i år 410 e.Kr. (av vestgoterne under Alarik) og det vestromerske rikes undergang i 476, viser at Europa er inne i en urolig tid. Tiden kalles folkevandringstiden. Selve navnet forteller om uroen. Her i Frogn har vi to konkrete minner om denne tid, nemlig bygdeborgene Bekkevold (Froen Bruk) innerst i Bunnefjorden, Tjuvåsen, og Skanseåsen ved Øyerud syd for Drøbak.

Tjuvåsen er en nesten utilgjengelig ås like ved Rv 156 og adskilt fra denne ved elven fra Årungen til Bunnefjorden. Her oppe er det god utsikt til alle kanter. En fiende vil ha vanskeligheter med å nærme seg usett, særlig fra fjorden. Rundt toppen av åsen går det murer, et enkelt sted ser det ut som om murene har vært dobbelte. Nå er mur-restene lave. Fra andre steder vet vi at det ble satt palisader av tre på toppen. Området av Tjuvåsen som er slik avsperret, er ca. 14 da. Et sted er terrenget myrlendt, så det må ha vært oppkomme her tidligere. Rester av en hule og spor etter en helle finnes også og forteller om at kanskje har Tjuvåsen som boplass vært meget eldre.

Skal vi prøve å tenke oss tilbake til en høstdag for ca. 1400 år siden? Hele sommeren har det gått rykter om fremmede overfallsmenn både fra øst og langs Oslofjorden sydfra. Det er satt ut vakt på Tjuvåsen. Nå kommer det bud til gårder i Frogn og Nordby om at det ryker av vådeild langs fjorden mot nord. Buskapen blir drevet sammen, og alle begir seg til borgen med hva de kan føre med seg av mat og utstyr. Tilsammen er de ca. 150 mennesker fra ca. 15 gårder i Frogn og Nordby. Oppstigningen er vanskelig, men snart er alle i sikkerhet bak murene. Veien opp blir sperret med store steiner.

Snart hører de hylene fra angriperne nede ved stranden. De stormer opp det bratteste, for det ser ut til å være den korteste veien. Steinene hagler om dem. Ingen rekker helt opp. Nå forsøker de seg der buskapen ble leid. Der må de også gi seg. Men snart forteller røykskyer at de har søkt opp de forlatte gårdene, plyndrer og brenner. Da går mesteparten av de våpenføre menn ut og møter dem på stranden, der de kommer med byttet. Denne gangen får vi tro at de fastboende seiret. Men det kan også ha gått annerledes.

Skanseåsen ved Øyerud er bare mellom 1,5 og 2 da. Muren er 33 meter lang og sperrer der det ikke er bratte skrenter. Utsikten er både mot Oslofjorden og mot hovedbygda i Frogn. 5 til 10 huslyder fra et lignende antall gårder syd for Drøbak kan ha hatt Skanseåsen som sitt "tilfluktsrom".

I Follo er det registrert 6 bygdeborger. Foruten disse to i Frogn finnes det to i Ås og to i Ski.

Den ene bygdeborgen i Ås ligger ikke langt fra Tjuvåsen, på Tømmeråsen under Nøstvet. Borgen er omtrent som Skanseåsen og er vendt nordover mot den gamle veien langs Gjersjøen mellom Oslo og Follo. Det er sannsynlig at den er en grenseborg, dvs. den skal vokte veien inn i et område. Bygdeborgene er ledd i et organisert forsvarssystem for et bestemt område.

Ved overgang til vikingtid er meget forandret siden skinnkledde flokker fisket i sjøen og jaktet i eike-blandingsskogene i Frogn. Skogen er nå den mørke granskog med lysere løvtrær i mer åpent lende og i solvarme hellinger mot fjorden. Gårder finnes, husdyr beiter og korn kan skjæres. Men fjorden betydde meget for folk som bodde her, meget mer enn idag. Den ga mat, og den var en lettvint ferdselsvei både mot nord og syd.

Jordbruket er blitt hovednæringen i romertid. I folkevandringstid begynte en å gjødsle åkrene. Det viktigste var husdyrene. En stor del av sommeren gikk med til å samle fõr til dem, gress, løv, grener. Det kan ha gått med 10 dagsverk pr. ku til vinterfor. Skogen og fjorden var fortsatt en stor del av næringsgrunnlaget. og villdyrene ga fortsatt både kjøtt og skinn til mat, pynt og klær, men var også en konstant trussel mot husdyrene.

Hvilke lover og regler gjaldt i et slikt samfunn? Hvilke rettigheter og plikter hadde den enkelte? Noe sikkert om dette vet vi ikke. Det er ingen skrevne lover fra den tid. Sannsynligvis bygger de lovene som ble skrevet på de lovene som levde muntlig i århundrer før. Og mest gjaldt de rettigheter til jord og dyr. Drap, slagsmål og tyveri var det også regler om. Men den enkeltes rettigheter og plikter vet vi intet om. Etter gravfunn kan vi slutte at noen er mektige, andre ikke. Men dermed er det ikke sagt at det bare var noen som var trygge i samfunnet. Sannsynligvis var enhver trygg på den plass som var hans i helheten, f.eks. husbonden på gården hadde sine rettigheter, jegeren og fiskeren under helleren i sjøkanten hadde sine. Livbergingsmulighetene trakk grensene for plassen i samfunnet. Om trellene vet vi intet annet enn at de sikkert var et ledd i produksjonsprosessen allerede da, her som andre steder.

Trelleholdet i Roma var stort. Blonde germanere var god salgsvare til de romerske husholdninger. De var vakre og høyreiste, og det blonde håret var ettertraktet til parykk for fornemme romerinner.

Nå ligger Frogn så pass langt fra Romerrikets grenser at noen fare for at en Frognsboer fra den tid skulle ende sine dager som husslave i Roma, var det neppe. Sannsynligvis var det heller faren for å bli slaver som drev de germanske stammer nordover. Men at folk i Frogn også fulgte tidens skikk med å holde slaver eller treller til de mangeartede gjøremål som var på en gård, selve livsgrunnlaget for mange mennesker, kan ansees som sikkert. Gårdsdrift var et fellesskap mellom mange, både i arbeid og i forbruk. "De drakk av samme bekk og åt av samme sekk." Det var det sikreste, for den enkelte maktet lite alene. De kunne fortsette med å leve i hellere og huler og jakte på skogens dyr og havets fisk som de første Nøstvetjegere. Og sannsynligvis levde noen slik i mange århundre. Næringsgrunnlaget var variert. Det oppveiet den begrensning som vinteren her i landet setter for jordbrukets muligheter.

Du er her: Forsiden / Frogns historie / Gretas lokalhistorie / Kapittel 4 a a a