Leder:
Arne Rød
mob: 909 26 280
info@frogn-historielag.org

Adresse:
Frogn Historielag
Postboks 210
1441 Drøbak

Bankgironr:
0530 49 53618

Kontingent
Enkeltmedlem - kr 240
1 Follominne inkludert
Familie/par - kr 360
1 Follominne inkludert

Du er her: Forsiden / Frogns historie / Familiehistorier / Seiersten_festning_norem printericon a a a

Seiersten festning - Veisvingbatteriet

Dokumentet håndskrevet i 2011 av Aud Borgny Furru, f. Norem er lagret i Word-format og i pdf-format
Dokumentet ligger også på denne siden under bildene som Aud B. Furru har lånt oss.

Dette er oppsynsmannsboligen på Seiersten, som lå rett bakenfor de 4 kanonene. Bildet er antagelig fra først i 1930 årene. Huset inneholdt 5 rum og kjøkken, og ble revet i 2002, uvisst av hvilken grunn. A.B.Furru

Arbeid sammen med Prins på åkeren på Seiersten.  Foto fra Aud B. Furru (Norem)

 

Dette er den gamle prestegården, eller kasernen som vi kalte den, på Seiersten. Den lå nede i dumpa ved vollene på øvre Seiersten. Huset inneholdt 5 store rum og kjøkken med anretningsrum i 1ste etasje. 2.nen etasje inneholdt flere soverum. Bildet er fra først i 1930 årene.                          A.B.Furru

Dokumentet som Aud i en alder av 85 år skrev for hånd ble skrevet på maskin av Tore Vik:

Seiersten festning – Veisvingbatteriet
Arbeid og familieliv for oppsynsmann
Sivert Johannessen Norem i årene 1934-1941

De dårlige tidene omkring 1930-årene, gjorde at det ble nedrustning av militærvesenet i Norge. Det skulle komme til å bety mye for min far, Sivert Johannessen Norem. Han hadde 4-årig underoffiser-skole og var ferdig i 1903. Deretter var han i tjeneste på Oscarsborg ved skolen der til 1934, bortsett fra 2 år ved Agdenes festning i årene 1916 til 1918. Han søkte avskjed 15/12 1933 på visse overgangsvilkår i en alder av 55 år, og fikk deretter stillingen som oppsynsmann på Seiersten etter sersjant Otto Telle.

Arbeidet besto av lufting av kruttmagasinet 2 ganger daglig, og ettersyn av hele området ellers.

Lønnsforholdene bestod av fritt hus, lys, telefon og ved fra skogen, samt 25 kr. måneden. Så var det anledning til å dyrke jord og holde husdyr. Det betydde mye.
Far var interessert i dyrehold og jordbruk, og satset etter forholdene stort. Han rustet opp tidligere fjøs, stall og låve; bygde grise- og hønsehus, gravde brønn og la inn vann i hus og uthus – riktignok med håndpumpe. Han gravde videre en fin jordkjeller til kålrot m.m. Ellers var han kartsjef og hadde landmåling for Frogn kommune.

Oppsynsmannsboligen lå like nord for kanonene, og var ganske romslig, med 5 rom og et kjøkken med stor vedkomfyr. De andre værelsene hadde alle ovn, og det var nødvendig om vinteren å fyre i de fleste.
Huset hadde to innganger mot nord, og en veranda mot syd med utgang til hagen med blomsterbed, noen ripsbusker, syriner og 2 morelltrær. Morellene ordnet som regel fuglene med. Utenfor gjerdet vokste karvekålen villig om våren.

Familieforhold- Vi var en stor familie og forsørgelsesbyrden var deretter. Det var 9 barn i alderen 2 til 23 år. De 4 eldste var i arbeid og utdannelse, 6 bodde hjemme – hvorav 3 var skolebarn; en gutt på 21 år var hjemmeværende p.g.a. en stor hjertefeil. Han døde 2 år etter. Så var det den minste på 2 år.

Det ble mye arbeid fremover, men også stor trivsel. Far fikk analysert jorda ved Landbrukshøgskolen på Ås. Den viste mangel på grunnstoffet Bor. Det fikk han gjort noe med. Med gjødsel fra dyra og passe kunstgjødsel ble jorda i god hevd, og avlingen deretter.

Det ble satt opp redskapskur, kjøpt inn 2 kuer, 1 hest, høns og senere kalkuner og ender. Katt og hund hadde vi også. Vakthunden, Bamse, var en røsselig, svart og stor hund – grov i målet, men
veldig snill. Han var en blanding av schäfer, polar- og newfoundlender, og var en etterkommer av en
av hundene til Roald Amundsens polarhunder. Bamse ble en god venn av oberst Eriksens lille hvite puddel som besøkte Seiersten hver søndag når vær og føre var laglig.

Gammel og ny jord ble lagt under plogen. Far brøt opp og drenerte – til sammen var det 18 mål dyrket mark. Beiteforholdene var fine for dyra. Hesten vår, Prins, var et vakkert dyr – rødbrun i pelsen med hvite sokker, man og hale. Han hadde prøvd seg på travbanen uten særlig hell, men han ville gjerne forbi hesten som kjørte foran ham på veien. Hans yndlingsområde var nede ved kanonene.
Her var gressbakken alltid som ren nyklippet plen. Kanskje like han utsikten også.

På Øvre Seiersten lå i 1934 prestegården (eller kasernen) nederst i dumpa, og utgjorde midten i en husklynge som besto av 7 hus. Fra Belsjøsiden kom en først ned til en rød vaktstue med 2 rom, så var det den gulmalte kasernen. Like bak lå et skur som inneholdt militæreffekter. Like ved siden av det, lå et pent lite hus som vi kalte offisersmessa, også gulmalt. Dernest lå stabburet, som nå står på Follo Museum. Det var panelt utenpå og rødmalt. Videre nordover lå en latrinebygning med 8-10 dører; den var rød- eller grønmalt. Over bekken ved kasernen lå tilhørende vedskjul – stort, trekkfullt og rødmalt. Bak det igjen lå et hus vi kalte «Peisestua». Det besto av en stor stue med en stor peis, et lite kjøkken med komfyr og et lite soverom. Jeg tror det huset også var rødmalt. En gang min bror gikk forbi der og tittet inn av vinduet, så han en ugle som satt der. Den må ha kommet ned gjennom pipa, og var svært forkommen, men i live. Den fikk friheten etter at vi hadde fått i den vann og mat noen dager.

Fra tid til annen i årene 1934-39 var kasernen bebodd av militære med familier. En tid bodde løytnant Ole Sletholt med familie der. Da lagde vi hoppbakke utenfor sammen med sønnen Arne, som arrangerte hopprenn. Senere bodde major Archtander med frue og barnebarnet Laila som da var 6-7- år. Hun ble godvenner med min lillesøster, og de fant på mange streker. En dag satt de musestille og moret seg under kjøkkenbordet, men bestemoren hennes og mor lette febrilsk etter dem overalt i nærheten. Oberst Eriksen med familie bodde i kasernen en kortere periode.

Vi bodde for det meste alene som eneste familie på Seiersten – men tiden falt aldri lang. Det var ofte besøk, særlig lørdag og søndag. Foreldrene var jo alltid til stede og veldig gjestfrie, og til oss skolebarn kom ofte lekekamerater. Vi lekte fargesisten på vollene, der det om sommeren var blomster i alle farger, så klatret vi etter villmoreller som det var mye av osv. 2 ganger hadde speiderbevegelsen i Norge landsleir på Seiersten. Den siste gangen lå 200 speidere i telt på vollene. Vi barna fikk lov å reise et telt sammen med dem, og levde som dem noen dager. Blant annet plukket vi blåbær i skogen og kokte suppe på primus. Om kvelden var det underholdning og sang rundt leirbålet, veldig stemningsfullt og hyggelig syntes vi.

På tunet sto det et eiketre med en fuglekasse som far hadde hengt opp. Jeg var vel 8-9 år og hadde sånn lyst til å kikke litt nærmere på det ettersom det var stor aktivitet omkring kassa. En dag reiste jeg opp en stige, og bevæpnet med mors sukkerklype i sølv, fikk jeg tak i et egg og holdt det varsomt i hånden og undersøkte det nøye. Egget ble lagt pent tilbake. Mor lurte på hvorfor klypa lå på kjøkkenbenken, og jeg måtte fortelle hvorfor. Beskjeden jeg fikk var klar: «Ikke forstyrr fuglene – de vil merke at du har tatt i egget». Ellers fulgte vi med i de reirene som fuglene hadde fra år til år i muren som går fra portalen til vollene.

Grevlingen hadde sin bolig i en steinsatt vannkanal under veien. En kunne kjenne lukten av den når en passerte stabbesteinen på veikanten, og av og til se ungene som lå og varmet seg i sola.
En tid hadde vi 2 hvite ender som holdt til på den lille dammen ved huset vårt. De lå der og svømte, og vi frydet oss over å (ha) fått dem. Plutselig var de borte. Vi lette over alt og fant dem vandrende på veg til Vindfangerbukta. Vi hadde nylig fått dem av løytnant Jørgen Storvik på Bergholmen. Endene hadde nok tenkt seg dit igjen, så de fikk husarrest noen dager, og etter det var det ikke noe problem. Ikke før Mikkel Rev kom og tok den ene en natt. Den andre lette forgjeves i flere dager. Den sørget seg i hjel.
Vi fikk mere trøbbel med reven. Det tordnet og lynte veldig en kveld og natt. Hunden, Bamse, søkte inn i hus. Gluggen til hønsehuset var ikke stengt, og det var en stor tabbe. Neste dag var det bare noen fjær igjen av 25 slakteferdige kyllinger. En unggris hadde forspist seg og fikk tarmslyng og døde. Far hadde gravd den ned i skogen. Det fant reven fort ut og hentet den opp igjen. Den fikk seg et godt måltid.

Rådyrene var ofte å se. En rådyrfamilie bestående av en bukk, søye og 2 kalver var ofte på besøk vinteren 1939-40. De fikk brødrester på trappa. Søya var modig og kom inn på kjøkkenet, inn i stua til buffeten, hvor hun etter hvert visste at sukkerkoppen sto. Vi fikk lov å stryke henne over ryggen, men (den) likte ikke å bli klappet. Etter krigsutbruddet var de lenge borte.

En tid hadde vi kalkuner, og de var av det store slaget. Det sto respekt av hannen når han slo vingene i bakken, halefjærene sto som en vifte, halsen rødmet kraftig mens han utstøtte sin forargelse mot en møtende, for å si at det var best å fjerne seg. Hvis han fikk sjansen, kløp han oss, og det gjorde skikkelig vondt. Kalkunhøna ville gjerne gjemme seg bort når hun ville ruge. Det gjaldt å få tak i henne før reven kom, lett bytte som hun var, når hun lå der. Mor var kry av kalkunhøna som var så trofast. Med sine store vinger hadde hun plass til 24 hønseegg til ruging. Hun lå der så stille til alle var klekket, nesten uten å forlate rugekassa. En stor kalkunhane på 15 kg ble festmiddagen i min brors konfirmasjon. Det var sjelden kost den gang, men falt i smak hos gjestene. Tilberedningen skjedde i den store vedkomfyren, og krevde godt pass av husmoren.

Naturen bød på mye fint, særlig når våren kom med blåveis og hvitveisen som sto som et hvitt teppe under trærne. Liljekonvallen vokste villig – særlig i piggtrådhinderet rundt festningen. Snart duftet nattfiolen fra sitt hjemmested. Den vesle blomsten, linnea, var fristende på sitt mosegrønne voksested med sin mandel-duft.

I bærtiden måtte gummistøvlene på når vi skulle plukke bær. Det var mye orm, både stålorm, huggorm og snok. Vi så dem ofte. Det fantes blåbær i skogen, markjordbær på vollene, og langs åkerkantene var det vill-bringebær. Vi barna plukket og mor syltet for vinteren. Skogen var også full
av sopp. Vi samlet helst kantareller, lys og mørk piggsopp. Morsomt var det å komme hjem til mor med kurven full.

Far hadde bare oss ungene til hjelp. Vi satte poteter, lukte og tynnet kålrot, hesjet høy og var med på innhøstingen. Vi fikk 5 øre ranka når vi luket. Det var ofte veldig varmt i sola. Klokka 15 fikk vi fri; da var vi ikke sene om å bade i Vindfangerbukta. De våte badedraktene hengte vi ofte på hagegjerdet. Det var ikke så lurt, for kuene syntes de var gode å tygge på hvis de fikk tak i dem.

Jeg kunne melke fra jeg var ca. 8 år, og var vel litt stolt av å kunne hjelpe mor med det. Vi barna hadde jobben med å bringe melkespannene til kundene i all slags vær hver kveld. Det var folk som bodde i Seimbakken og Buggebakken, ja sågar i Lindtruppen. Noen kunder fikk melk om morgenen.
Vi gikk på Sogsti skole annenhver dag før krigen. Det hendte at vi fikk 10 øre av kundene om lørdagen, da de betalte for melka. Da var ikke veien lang til Barnas Paradis i bankgården etter karameller. Bamse var med oss om kvelden når det var mørkt. Det hendte oss aldri noe, og vi var i grunnen ikke mørkeredde, selv om talglyset i lykta kunne blåse ut.

Vinteren var alltid en fin tid med silkeføre innover Seierstenskogen. Det var ikke så lett å få til skiutstyr for oss den gangen. Men far visste råd. Et rankt og rett asketre som vokste ved porten nær Follo Museum ble felt. Materialene ble til 3 par ski hos løytnant Andreas Gunnerud i hans skifabrikk i Drøbak. Jeg var 12 år da jeg fikk mine ski; de ble helt slitt på innsiden, men jeg beholdt dem i alle år. De befinner seg nå på Follo Museum. Gunneruds datter, Inger, fortalte meg at det var hennes far som lagde kjelkene som Roald Amundsen brukte på sin polferd.
Vi gikk lange skiturer innover skogen og nøt den glitrende snøen som rislet nedover grangrenene i solskinnet. Vel hjemme etter lange søndagsturer vanket det ofte fersk suppe med masse grønsaker. (Mest populært var nok kjøttkaker og stua kål.)

Mor var et unikum på kjøkkenet og hadde alltid omsorg både for mennesker og dyr på alle måter – uten tanke på seg selv. Hver fredag i mange år bakte hun 13 brød av sammalt mel. Et av brødene ble delt opp som nystekt og tørket som skonroker. Av deigrester ble det stekt «buller» oppå ovnen. Disse delte vi nystekte og varme i to og spiste med smør og sirup på (m-m - deilig). Hos kjøpmann Sollesnes fikk mor kjøpt hvetemelsekker til 2 kr. pr. stk. De ble vasket og bleket på snøen, og ble til laken og diverse annet. Når det ble slaktet gris og kalv og andre dyr, visste hun å ta vare på alt.
Så hendte det at det kom Cirkus med dyr og klovner til Idrettsplassen. Jeg ble spurt om jeg kunne passe lille Gloria på 4-5 år noen ettermiddager. Hennes mor var slangemenneske. Jeg fikk se en flott forestilling.

Det maleriske motivet og utsikten fra skansen kan vel friste en kunstmaler. En dag mens festningen ennå var stengt for publikum, kom far over en yngre mann som hadde satt opp et staffeli ned på skansen. Det var en utlending som ikke kunne norsk, men han forsto etter hvert at han var på forbudt område, og måtte fjerne seg. Hva slags motiv han var ute etter er ikke godt å si. Det kan jo hende han hadde et spesielt ærend ettersom utsikten over til Oscarsborg var så god.

Med all den rustne piggtråden i mange rader rundt hele Seiersten, var det ikke til å unngå et og annet uhell. Min bror fikk virkelig prøve det. Han skulle til smeden med hest og fjærvogn. De hadde nok stor fart da de passerte svingen mot Belsjøvegen. Den ene av selepinnene som holder hest og vogn sammen, røk. Vogndraget slo i bakken, hesten ble redd og sprang ut. Min bror ble slengt ut i piggtrådhinderet, tømmene var snodd rundt bena hans, og han ble dratt et stykke. Hans ene ben så ut som om en tigerklo skulle ha klort ham. Legen, dr. Rangsæther, behandlet ham, og sa at det i hele hans praksistid ikke hadde hendt noen gang at alle hans ferdigtredde nåler var blitt brukt opp på en gang, ca. 40 i tallet. Buksefillene på piggtråden ble hengende på gjerdet i årevis etterpå. Min bror kom hjem fra legen med et ullteppe rundt seg. Hesten fikk likevel nye sko, og sårene til broren min grodde pent.

1934-1938 og 1939
Det var lite militær aktivitet på Seiersten i årene 1934-1938. Først i 1939 om høsten skjedde det en del. Det ble gjort forberedelser til å få på plass 2 svenske Bofors luftvernkanoner nede ved skansen, bak de andre kanonene. Jeg husker en sivilarbeider fra Oscarsborg som het Eriksen. Han holdt på med å meisle inn datoen sept. 1939 i et trappetrinn opp til kanonene. Det kom nøytralitetsvakt på plass døgnet rundt nede ved portalen. Vaktene hadde på seg kapper og store snøsko utenpå, der de sto i kulda vinteren 1939-1940. I blant kom de med kommentarer når skolebarna passerte. Blant vaktmannskapet var humoristen Carsten Bÿhring som alltid hadde noen morsomheter å komme med. 1 uke før krigsutbruddet lå det 200 innkalte mannskaper på kasernen.

9.april 1940
Det som skjedde hos oss på Seiersten fra kl. 4 om morgenen 9/4 1940, er et langt kapittel for seg selv. Dagen var full av hendelser helt til sene kvelden, og også de nærmeste dagene. Jeg har tidligere skrevet om den dagen i Pensjonistnytt nr. 4 desember 1998 under overskriften «En 13-årig pikes opplevelser 9/4 1940, slik hun husker det ennå.»

April 1940
6-8 tyskere rekvirerte et værelse hos oss de første dagene etter 9/4. Så flyttet de ned til vollmester Salomonsens hytte nærmere Husvik en tid, før de tok i bruk kasernen på Seiersten. Da vi flyttet derfra i 1941, tok de oppsynsmannsboligen i bruk. Det ble reist et vakttårn kort tid etter at de kom. Det var like høyt som et 5-6 etasjes hus og ble plassert på høyden ved siden av portalen. Tårnet hadde et lite rom øverst og et nederst, hvor vaktene var. Vakten på toppen ropte ned til ham i førsteetasjen om flytypene (Henkel og Junker) som kom og om kompassretningen, gjerne 6 til 12. Vi kunne høre dem helt hjem til oss når de ropte til hverandre. Vaktmannskapet var eldre mennesker som aldri fornærmet oss.
Vi barna var nok litt engstelige de første dagene etter krigsutbruddet når vi passerte vakta ved portalen. Vi var utstyrt med et pass som tillot oss å gå til «Vaterlichen Grundstück». Jeg har tatt
vare på passet. Etter en tid ble vaktposten inndratt. Vårt liv med dyra og jordbruket ruslet videre
ennå en tid.

1941
En forsommerdag i 1941 kom det tre militære i uniform på inspeksjon. Det var 2 høytstående tyske offiserer og en tidligere norsk militær (overløper). De gikk rundt og pekte og gestikulerte, så min far forsto at noe var i gjære. Noen dager senere kom beskjeden til far. Vi skulle være ute av området innen 14 dager. Som den modige mann han var, svarte han at det ikke kunne komme på tale. Han sa at kornet var sådd, potetene i jorda samt grønsakene, og alt skulle høstes først. Mor ble redd svaret skulle forårsake arrestasjon. Merkelig nok ble han respektert. Vaktpersonalet som betjente vakttårnet hadde vel hele tiden trodd at vi var vanlige bønder som bare drev jorda der oppe. De visste ikke at min far hadde hatt lang tjeneste i hæren.

Vi flyttet fra Seiersten i november 1941 til Sogsti der familien eide et hus. Det var nok tyngst for foreldrene mine som hadde lagt ned så mye penger, tid og arbeid for å få det til best mulig. På en måte var det vel en lettelse å flytte derfra. Ingen visste hvordan krigen skulle utvikle seg. Kanskje kunne Seiersten blitt et bombemål for våre allierte. Så ble det å avvikle og avhende dyr og redskap. Hesten, Prins, beholdt vi et års tid, da vi håpet på å få bruk for ham igjen. Han fikk stallplass hos en nabo på Sogsti, inntil den tidligere eieren, Johan Bjerke, heldigvis overtok ham igjen. Vi beholdt en
ku noen år enda. I 1942 om høsten ble Seiersten delvis minelagt.

1945
Freden ble et punktum – krigen var over. Av prestegården (kasernen) på Seiersten var det bare en ruin igjen. Materialene var visstnok brukt til grisehus på Oscarsborg. Alle de andre husene var borte, unntatt stabburet. Far søkte Staten om å få kjøpe det, men fikk heldigvis avslag. Godt var det, for han døde et år etterpå, og nå står stabburet trygt på Follo Museum. Det kom tilbud til far om å flytte tilbake til jobben på Seiersten. Han skrev i brev tilbake at han ikke kunne ta stillingen igjen. Han var merket av sykdom og hadde nok ikke krefter til å ta fatt der han slapp.
Jeg tenker ofte med glede på barndomstiden på Seiersten, i slike herlige omgivelser i en fredelig tid – til tross for at det var en gammel festning. Vi fikk jo alle etter hvert en påminnelse om at det ikke er en selvfølgelighet å ha det slik.

Aud Borgny Furru, f. Norem (2011)
Oslovn. 40 J, 1440 Drøbak

Det er mer å lese om presteboligen og tjenestemannsboligen på Seiersten
Pensjonistnytt : Årgang 2003 - nr.3, side 26-29 og nr.4, side 22-23

Aud B. Furru har også skrevet om sin barndom og krigsminner i Pensjonistnytt nr. 4 - 1998, side 13-15
"En 13-årig pikes opplevelse omkring 9.april 1940, slik hun husker det ennå"
 

Publisert 12.02.2013
 

Du er her: Forsiden / Frogns historie / Familiehistorier / Seiersten_festning_norem printericon a a a

 
forsiden | program | styret | vedtekter | utgivelser | slektsgransking | historiske stier | registrering | frogns historie | arkivene | innmelding | lenker
til toppen av siden